I forkant av presidentvalget i Hviterussland den 9. september er det mange som trekker paralleller til Kostunicas maktovertakelse ved fjorårets valg i Jugoslavia. Hviterussland, som frister en meget anonym tilværelse i hjertet av Øst-Europa, blir nå regnet for å være Europas siste diktatur. For den sittende presidenten Aleksander Lukasjenko er det et poeng å unngå Milosevics skjebne, mens den demokratiske opposisjonen i Minsk har lært at det lønner seg å stå sammen.

Da Aleksander Lukasjenko vant presidentvalget i Hviterussland i 1994, hadde han utnyttet de mulighetene som åpnet seg ved Sovjetunionens sammenbrudd og arbeidet seg opp fra stillingen som direktør ved et kollektivbruk, via nasjonalforsamlingen til landets høyeste politiske embete. Han spilte på sine mest fremtredende ferdigheter som politiker: evnen til å fange opp stemningen blant vanlige hviterussere, og til å fortelle dem det de ønsker å høre i emosjonelle taler. I løpet av de påfølgende år lyktes det ham ved hjelp av to folkeavstemninger å underlegge seg både den lovgivende og den dømmende statsmakten. Han kneblet både nasjonalforsamlingen og rettsapparatet fullstendig, men mistet samtidig sin legitimitet i det internasjonale samfunnets øyne. De årene som er gått siden den siste folkeavstemningen i 1996, har han brukt til å forsterke den vertikale maktstrukturen, med seg selv på toppen, og har med dette skapt en autoritær presidentstat.

Opposisjonen ble allerede på midten av 1990-tallet kastet ut av de politiske beslutningsprosessene. De har siden den tid vært tvunget til å føre sin kamp mot presidentens politikk på gata, og forenes av kampen for å bevare det skjøre demokratiet og Hviterusslands uavhengighet. Denne kampen har vært preget av gateslagsmål med regimets sikkerhetsstyrker og politiske forsvinninger, som illustrerer Lukasjenko-regimets mørkeste side, det totale fravær av respekt for menneskerettighetene. Både innbyggernes og de statsansattes frykt for represalier er en fundamental del av Lukasjenkos maktbase. I løpet av de siste månedene har det kommet fram indikasjoner på at sentrale personer i presidentens administrasjon har vært involvert i opprettelsen av såkalte dødsskvadroner for likvidering av politiske motstandere. Det er vanskelig å se for seg at dette kan ha foregått uten presidentens viten, og Lukasjenkos manglende vilje til å sette i gang uavhengige granskninger er for mange bevis godt nok på hans medvirkning.

Hviterusslands økonomiske stilling er svært bekymringsverdig og levner ingen håp om snarlig bedring. De få reformene som ble forsøkt gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet manglet oppslutning og ble raskt innstilt da Lukasjenko kom til makten. På tross av at enkelte tall kan gi grunnlag for optimisme, gjør manglende investeringer og lav effektivitet i produksjonen at framtidsutsiktene er dystre. Landets økonomi holdes oppe av gunstige handelsavtaler med Russland, men mangelen på økonomiske reformer er så påfallende at den er blitt et alvorlig hinder for videre integrasjon med Russland. Hviterusserne kunne føle på kroppen hvor avhengige de er av sin nabo etter det økonomiske krakket i Russland i august 1998, som også brakte den hviterussiske økonomien i kne.

Økonomien er da også et av de viktigste elementene i integrasjonen mellom Hviterussland og Russland. De to landene har utviklet det bilaterale samarbeidet, og undertegnet i 1999 en unionsavtale. De økonomiske sidene omfatter tollfrihet, lavere priser på russisk gass for hviterusserne og planer om en felles valuta. Det militære samarbeidet inkluderer utplassering av russiske soldater langs de hviterussiske grensene, og utarbeiding av en felles forsvars- og utenrikspolitikk. Politisk innebærer den siste unionsavtalen mellom de to landene et felles unionsparlament og -råd med et eget budsjett.

På denne bakgrunnen utspilles nå valgkampen foran presidentvalget. Å kalle det en valgkamp er forresten vanskelig, myndighetenes informasjonsmonopol sørger for at det blir så lite debatt som mulig. Den eneste TV-kanalen i landet er fullstendig kontrollert av presidentens administrasjon. Den siste uken har myndighetene dessuten lagt hindringer i veien for den uavhengige pressen ved å konfiskere produksjonsmaterialet til et av de største opposisjonelle trykkeriene i Minsk. De tidligere omtalte anklagene fra opposisjonens side om at noen av presidentens nærmeste medarbeidere skal ha deltatt i dannelsen av dødsskvadroner for likvidering av opposisjonelle, har også preget begivenhetene. En tredje sak som har fått mye oppmerksomhet er hviterussiske myndigheters uvilje til å invitere internasjonale valgobservatører. OSSE og Europarådets analyser av situasjonen i landet viser at sjansene for et demokratisk gjennomført valg er små. De peker særlig på manglende åpenhet i valgprosessen, opposisjonelle kandidaters begrensede adgang til media og myndighetenes forfølgelse og diskriminering av uavhengige kandidater. Dette var blant annet analysen etter fjorårets parlamentsvalg. Nettopp disse analysene har opprørt hviterussiske myndigheter, og deres manglende samarbeidsvilje gjør det i praksis umulig for OSSEs representanter å danne seg et komplett bilde av valgprosessen.

Den forenede demokratiske opposisjonen, som består av partier fra hele det politiske spekteret, har foran presidentvalget satt seg som mål å gjenopprette den demokratiske balansen mellom statsmaktene. De har så langt lyktes med sin første oppgave, å samle sine krefter bak en felles kandidat, økonomen og fagforeningslederen Vladimir Gontsjarik. Den 60 år gamle Gontsjarik har som så mange andre i sin alder en fortid i kommunistpartiet og er nå leder for fagforeningsunionen. Han blir regnet som en kompromisskandidat, som med sin fortid skal gjøre opposisjonens alternativ mer akseptabelt for nomenklaturen i landet og for russiske myndigheter. Støtte fra disse to aktørene er nødvendig for opposisjonen dersom den skal lykkes med å fjerne Lukasjenko.

Nettopp dette er Lukasjenko meget oppmerksom på. Han har i løpet av sine sju år som president skapt et system som i seg selv skulle sikre ham gjenvalg. Han skapte bølger i den uavhengige pressen ved å gjøre det klart at han ikke akter å gi fra seg makten uten kamp. For ham er det utenkelig at noen annen kandidat skulle kunne vinne valget, men han ser for seg en situasjon hvor opposisjonen anklager den sittende presidenten for valgfusk og bringer titusener av demonstranter ut i gatene. I så fall ser ikke Lukasjenko noen annen utvei enn å utkommandere spesialtrente politistyrker og innføre unntakstilstand. På denne måten har han allerede på forhånd legitimert bruk av makt for å beholde presidentvervet, dersom det skulle vise seg nødvendig. Han kaster seg likevel helhjertet inn i valgkampen med anklager om at opposisjonen er pro-NATO, at den er ute av stand til å forstå vanlige folk og deres problemer, og med de stadig tilbakevendende beskyldningene om at opposisjonen er kjøpt og betalt av Vesten.

Til valg stiller også en tredje kandidat, Sergej Gajdukevitsj, den lokale varianten av Vladimir Zhirinovskij. Politisk står Gajdukevitsj nærmere Lukasjenko enn opposisjonen, men han mangler presidentens evne til å fange publikum og blir levnet få sjanser. En meningsmåling fra begynnelsen av august gir Gontsjarik om lag 25 prosent oppslutning i en tvekamp med Lukasjenko, og selv om han skulle gjøre en god valgkamp, er det urealistisk å tro at han skulle kunne oppnå stort mer enn 35 prosent. Mange i Gontsjariks egne rekker mener at man har forspilt sin egen sjanse til å vinne valget ved at man ikke klarte å enes om en felles kandidat før nå nylig, kun en måned før valget. Deres største problem er at en stor andel av velgerne ikke vet hvem Gontsjarik er. De viser til Jugoslavia, hvor de opposisjonelle kreftene brukte flere måneder på å gjøre Kostunica kjent for velgerne. Hviterussland vil altså med all sannsynlighet være diktaturets siste utpost i Europa også etter presidentvalget i september.