En forlagsredaktør utgir ei bok med en dagbokskrivende forlagsredaktør som jeg-forteller og hovedperson.

Våkner om natten og vil noe annet

  • Forfatter: Gulliksen, Geir
  • Forlag: Oktober
Mot slutten blir dagboksformen avslørt som en illusjon innenfor rammene av en roman som jeg-personen trer ut av, samtidig som han bevarer sin status som forteller. Han er ikke mer, men han fortsetter å fortelle om sin ikke-eksistens.

Overproduksjon
I denne dagboka (eller romanen) lar forlagsredaktøren en av sine personer (en nær venn og forfatter i hans egen stall) si at det i dag er en «reell overproduksjon» av godt skrevne litterære tekster. Den samme personen hevder også at verden står overfor en tilsvarende overproduksjon av kjærlighet. «Det finnes langt mer kjærlighet i verden enn det finnes mennesker til å sette den ut i livet. (...) Alle må omsette mer kjærlighet, og i langt større tempo enn tidligere.»

I et intervju i Dagbladet hevder forfatteren/forlagsredaktøren at boka er en bagatell, at han skulle ønske at han kunne skrive noe annet, noe interessant. Likevel gir han den altså ut. Hvorfor det? Hva er hans anliggende?

Hensikten kan vel ikke bare være å slå seg selv på munnen? Er han enig med sin egen oppdiktede venn? Og i så fall, hvem ønsker forfatteren å ramme med sin ironi? Og hva har overproduksjonen av bøker med overskuddet av kjærlighet å gjøre?

Uutskiftelig
Jeg spør, men har ikke noe svar parat. «Våkner om natten og vil noe annet» er ei bok befolket av forleggere, forfattere, lærere og universitetsfolk, det vil si intellektuelle mellomlagsmennesker med litteratur som jobb eller hobby. De skifter partnere, om enn ikke så hyppig som de leser nye bøker. Samtidig nærer de en forestilling om at det fins noe som er så viktig at det er uutskiftelig. Men hvem kan være trygg på hva som er uutskiftelig når så mye gir seg ut for å være viktigere enn noe annet? Hva skjer når man våkner ei natt og vil noe annet fordi dette annet lokker med en tyngde som overgår den som til enhver tid holder en bundet til den tilværelsen man befinner seg i?

Jo, da begynner man å skli. Da tar man til å filosofere over litteraturens og kjærlighetens ulidelige letthet. Da tar man til å brenne sine manuskripter, da erklærer man at man for ingen pris vil ha en ny partner, men leve alene, tynget ned av sin egen ensomhet.

Bagatelliserer
Det gjør forfatteren i Gulliksens roman, men ikke overraskende er dette bare spill for galleriet. Teksten ironiserer over ham på samme vis som forfatteren ironiserer over sin egen tekst. Dette betyr ikke noe, det er en bagatell, derfor skulle jeg skrevet noe annet, funnet meg en annen partner. Det ikke-nærværende lokker med sitt fravær. Meningen fins et annet sted.

Alle de sentrale personene i denne boka omtales bare med stor bokstav, unntatt én, en sosialt belastet unggutt som den fraflyttede kona til forfatteren får et spesielt forhold til.

Han representerer tyngden, rusket som får maskineriet til å knirke, han står utenfor litteraturen og det kjærlighetsspillet som de andre forveksler med kjærlighet. Eller gjør de det? Noe betyr noe, og noe betyr noe mer enn noe annet, både i litteratur og kjærlighet. Man kan bagatellisere det man driver med, men man holder ikke opp likevel. Det blir det mange bøker av.

Bagateller eller ei, det får stå for hans egen regning.