Love And Theft

• Artist: Bob Dylan
• Plateselskap: Colombia/Sony

Bak seg da hadde han et par hvileskjær i Dylan-målestokk; de akustiske folk-coveralbumene «Good As I Been To You» (1992) og «World Gone Wrong» (1993) samt «MTV Unplugged» (1995).

I 1999 kom bootleg-favoritten «Royal Albert Hall Concert 1966» ut offisielt, og fjorårets «The Best Of Bob Dylan Vol. 2» kunne skilte med én ny låt, Oscar-vinneren «Things Have Changed».

Stjeler
Tittelen «Love And Theft» kan tolkes på mange måter, f.eks. at Dylan her stjeler (eller snarere låner) fra de fleste tradisjonelle amerikanske musikkformer; fra deltablues, western swing, swingjazz og rockabilly til country, bluegrass og folk.

Og - han gjør det med kjærlighet til musikken som har influert ham gjennom 39 år som plateartist. Dylan selv har trolig en helt annen forklaring - eller han synes slike tolkninger er totalt uinteressante.

Åpningen «Tweedle Dee and Tweedle Dum» er tilsynelatende uskyldig, men råskapen sniker seg fram allerede i neste linje: «They're throwin' knives into the tree/Two big bags of dead man's bones» - og visa er ikke lenger like søt. Som på resten av plata er teksten preget av en gjennomgående dysterhet eller sårhet, med «Po'Boy» som den rake motsetning - for øvrig et av platas aller fineste øyeblikk.

I en alder av 60 er Dylan fortsatt en søkende sjel, redd for å slå seg til ro, men også opptatt av å klynge seg til det han har, som i «Mississippi» (som også Sheryl Crow har spilt inn): «City's just a jungle, more games to play/Trapped in the heart of it, tryin' to get away/I was raised in the country, I've been working in the town/I been in trouble ever since I set my suitcase down» (...) «Stick with me baby, stick with me anyhow/Things are starting to get interesting right about now».

I «Bye and Bye» synger han: «Well, the future for me is already a thing of the past/You were my first love and you will be my last», mens den erotiske bildebruken tar helt av i «Cry Awhile»: «I'm longin' for that sweet fat that sticks to your ribs.»

Selvprodusert
Samtidig er «Love And Theft» ei lysere og mer åpen plate, rent musikalsk, enn «Time Out Of Mind».

For første gang har Dylan produsert selv, men han har helt klart lært noen triks av Lanois. Med seg har han backingbandet fra sommerens konserter, anført av gitaristene Charlie Sexton og Larry Campbell (også mandolin og fiolin), som driver låtene fram med en til dels intens beat - best dokumentert på den rufsete «Lonesome Day Blues».

I neste øyeblikk går de Django Reinhardt i næringen, mens Dylan i den apokalyptiske «Highwater (for Charley Patton)», en sang om den store flommen i Mississippi i 1927, løfter hatten for en av sine store helter (1887- 1934).

Fleksibel
Som sist har han også med Augie Meyers på en hammond som spinner et silkemykt teppe rundt Dylans stemme.

Vokalen er for øvrig mer fleksibel enn vi kan huske å ha hørt den, fra det lett slentrende til det innsmigrende og sjelfulle. Plata runder nydelig av med «Sugar Baby» - ikke akkurat noen typisk Dylan-tittel det heller.

Det lille som måtte være å trekke på denne plata blir for bagatellmessig til at vi lar det overskygge at Dylan fortsatt er på høyden av karrieren. Det mest imponerende med ham er nettopp at han, i en alder av 60 år, fortsatt evner å kombinere konsekvens og fornyelse.