Radiohead

• Sted:: Oslo Spektrum
• Publikum:: Ca. 7500

Men viktigere: Han viste hvilken guts og dybde som ligger i bandet som de siste to åra har stått i fare for å krype opp i sitt eget anus.

Det lyste av Radiohead i Spektrum i går kveld - av låtene, av Yorke, av bandet, av det meste.

En åpenbaring
Radioheads konsert på Rockefeller høsten 1997 var en av 90-tallets beste i Oslo. Men mye har skjedd siden den gang. Og Radiohead selv har gjort det ytterste for å slette seg selv fra det musikalske kartet.

Ingen andre millionselgere har tatt så radikale skritt mot venstre som Radiohead med «Kid A» (2000) og «Amnesiac» (2001). Den kompromissløse eksperimenttrangen til Yorke og co. er befriende, og den er viktig.

Men det er ikke dermed sagt at det blir interessant musikk av det. «Amnesiac» er kanskje god terapi for Yorke, men en parentes av en utgivelse.

Derfor var det en åpenbaring å være til stede i Spektrum i går kveld. Den stive og humørløse sutringen på årets album var erstattet med krigersk spilleglede. Yorke, gitaristene Ed O'Brien og Johnny Greenwood, bassist Colin Greenwood og trommis Phil Selway avslørte seg som helt lysende musikere, ja, som et vanvittig bra band.

Uanstrengt
Det oste av åpningssekvensen med låter som «The National Anthem», «Morning Bell», «My Iron Lung», «Karma Police» og «Knives Out». Radiohead ga de nye låtene sine multiinstrumentell fargerikdom og dynamisk løft.

Det var rytmisk spennende, kontant, melodisk velformulert, utfrika og nesten hele tida fokusert.

Siste delen av det ordinære settet med «Pyramid Song», «Paranoid Android», «Idioteque» og «Everything In Its Right Place» var elektrisk. Det falt litt sammen i løpet av de seks ekstranummerne med avslutteren «The Bends» som et platt og utdatert arenarockgufs. Men før det var det godt å være i Spektrum. Med baller, forvrengt skjønnhet og uanstrengt utforskertrang viste Radiohead at de fortsatt vil være med helt der oppe.