Men i bruken av metaforer knyttet til kommunikasjon og i sammenkoblingen av en samlivs- og en utbyggingsproblematikk, fins det klare paralleller.

Mens ferja er en hovedmetafor hos Hoem, har bruer (og til en viss grad tunneler) en tilsvarende funksjon hos Bildøen. Som bilde på kontakt mennesker imellom er brua en temmelig velbrukt, for ikke å si tynnslitt, metafor. Det får bære eller briste, har kanskje Bildøen tenkt, for hun har ikke vært snau og brukt metaforen for hva den er verdt, og vel så det - både som bilde på kommunikasjon og menneskelige forhold og (noe mer uvanlig) som bilde på menneskelige egenskaper.

Oppfinnsom
Presset er altså sterkt, men Bildøens bru holder likevel.

Det skyldes dels at hun oppviser betydelig oppfinnsomhet innenfor de valgte metaforiske rammer, og dels at romanen har så mange andre kvaliteter at det faller lett å tilgi at hun bedriver metafor i tide og utide.

Kreft, utroskap og kunstig befruktning - som seriøs forfatter er Bildøen heller ikke skuggeredd i sitt valg av motiver. Men hvorfor ikke? Det er den slags livet har å tilby oss, og det er den slags vi er opptatt av.

En trekanthistorie utgjør grunnsubstansen, og den er fordelt lagvis idet teksten veksler mellom ekteparet - som utgjør to av hjørnene, med vekt på kvinnen, den utro part - og kvinnens hemmelige elsker.

Ekteparets historie er fortalt i tredjeperson, mens elskerens er fortalt i førsteperson i form av en slags dagbok, eller logg, som den blir kalt. Som konstruksjon er denne så absolutt bærekraftig, kontrapunktisk som «Broen San Luis Rey», og det på en måte som gir mening i lys av hovedtematikken.

Mona og Even er et vellykket karrierepar, men de kan ikke få barn. Handlingen starter med at hun uteblir fra en avtalt inseminasjon og drar sin kos, angivelig for å være en gammel, kreftsyk venninne til støtte og hjelp.

Forbudt erotikk
Venninnen er blitt boende på hjemstedet som ligger nordvestpå og har flere barn. På dette stedet befinner også Monas elsker seg uten hennes vitende. Han er ingeniør og leder for byggingen av ei bru der.

Og det er gjennom den «loggboka» han skriver under oppholdet her, vi blir kjent med forhistorien.

Det heter om Mona at hun har glidd gjennom livet som gjennom en vagina, alltid på vei til å bli født. Det heter videre at hun opplever sitt utenomforhold som en parallell til virkeligheten, en hemmelighet som ikke kan eller skal skade eller forandre.

Bildøen viser seg som en god guide på den forbudte erotikks dulgte, men akk så velkjente stier. I Mona tegner hun et portrett av en moderne kvinne som vil ha både i pose og sekk, men er i villrede om hva hun egentlig vil.

At hun er sett både innenfra og utenfra, er en styrke og vitner om en modenhet og en innsikt i hvordan menn og kvinner gjensidig opplever hverandre.

Det er sånn sett symptomatisk at ingeniøren/elskerens «loggbok» ikke står noe tilbake for den øvrige teksten, og at vi gjennom den også får inn en samfunnsmessig dimensjon som gir romanen nok et løft.

Både som sosial roman og samlivsroman har «Landfastlykke» betydelige kvaliteter. Jeg har allerede nevnt den noe forserte metaforikken. Vi tar med tittelen i samme slengen. Den lukter ukeblad lang vei, og det er meg ubegripelig at man har valgt å stille med et så misvisende og kitschy uthengsskilt.

Men dette er pirk. Bildøen har vaket i vannskorpa lenge. I høst bryter hun vannflata og løfter seg opp i en bue som endelig burde gjøre henne synlig for et større publikum.