Romanen fortelles i hovedsak gjennom Sjur Tveit, sønnen til bruden, som plutselig konfronteres med familien Mollurd, som han aldri visste om. Og etterforskeren Mons Strand, som sammen med et mord også må vikle opp tretti år med løgn og fortielser. Et klassisk krimoppsett, med andre ord.

Klisjéaktig
Det svekker romanen sterkt at skikkelsene er så ensidig tegnet, nesten på grensen til det klisjéaktige. Alle i familien Mollurd er bare ondskapsfulle, de bruker all tid og energi på å trikse og lure hverandre.

Mot dem står den ganske enkle etterforskeren Mons Strand som kontrast, like hederlig som de er fulle av faen, og hovedpersonen Sjur, som sliter med et oppløst ekteskap, og som ser arven som en løsning på sine problemer.

Overlesset
De ensidige romanfigurene gjør at man ikke engasjeres. Romanens sterke sosialrealistiske form fungerer dårlig med basis i så tynt belagte figurer. Bruheim blir i tillegg så opptatt av å skildre familiens ondskap og alle dens intrikate gjerninger, at romanens bærende krimintrige her og der faktisk helt forsvinner i en overlesset beskrivelse av fortidas mørke gjerninger.