Usentimental og stilsikker
Det er mye hverdag, og hovedpoenget er da heller ikke de ytre hendelsene, snarere måten personen(e) opplever eller orienterer seg i verden på. Og det er her Harstad har sin styrke - evnen til å formulere et isolert, men ikke patologisk «jeg» - med gode og overraskende bilder, usentimental sårhet og ikke minst en stilistisk sikkerhet. En sikkerhet som gjør at Harstad kan tillate seg å være tematisk svært lite oppfinnsom, som når han bruker et så slitent tema som det å vente på telefon fra den en elsker, en telefon som aldri kommer - uten at det ender i rene klisjeer. Nå kunne visse av de magreste tekstene med fordel vært strøket; spredte tanker og innfall - som noen setninger om tanker han gjorde seg da han så Discovery Channel - det blir for tilfeldig og litt rubbel-og-bit-aktig. Generelt er «Herfra blir du bare eldre» ingen prosasamling som vekker den store rystelse, men unge Harstads litterære sikkerhet gjør ham til - hva heter det - en lovende forfatter som vi helt sikkert får høre mer fra.

Tålmodighetsprøve
Noe mer famlende, men òg mer sykelig jeg-orientert, er den uhyggelige romanen til Geir Grothen. Her møter vi Martin som tydelig er ødelagt av en grusom barndom, som han nå oppsøker. Vi følger hans etter hvert mentalt ustabile blikk, der han i et gråfrossent landskap spionerer på sin brutale far, kalt «Hundemesteren» - og også låser seg inn i leiligheten til sin offer-ødelagte mor. Av de beste sekvensene i denne mørke boka er skildringen av den skakkjørte fortellerens erotisk-bulemiske hvetebakstmåltid; den kvalmende barnlig-kvinnelige bløte deigen som han svelger ned med varm kakao, mens vi formelig ser hvordan han eser ut. God er òg den patetiske, nitriste skildringen av hans forsøksvise sjekking av en sliten og like ensom alenemor. Samtidig har forfatteren fått til en samstemthet med natur/omgivelsesskildring og Martins indre liv.

Poetiserende
Grothen har valgt en leserkrevende sjanger med den bevisst gjentakende langsomheten, de mange usagte tingene, de få ytre hendelsene som skal oppveies av Martins rystende indre liv. En slik tålmodighetsprøve skal være svært godt formulert for å kunne gripe leseren, og det er her Grothen ikke helt lykkes. Virkemidlene blir for tydelige, som de altfor mange «poetiserende» gjentakelsene: «Hun skjuler kroppen, hun òg, tenkte Martin, holder den skjult, kroppen.» At farens brutalitet gjør at sønnen ikler seg dameundertøy fordi han ikke vil bli mann, blir òg noe psykologisk overtydelig. Generelt blir teksten en anelse langtrukken og påstått, og da med en ikke helt overbevisende hovedperson - som jo er nokså sentral i denne gjennomført subjektive teksten.