Aperitiff
Dette er noen av de mistenkte og noe av innledningsscenariet i «Mannen i vinduet», Dahls tredje bok med radarparet Gunnarstranda og Frank Frølich i hovedrollen. Og la det være slått fast først som sist: Den er fullt på høyde med de to første. Den er litterær, velskrevet og elegant komponert. Personskildringen kan vel ikke sies å være av den dypeste, men den er klar i konturene og nettopp så dyp som krimsjangeren krever for at det skal kunne skapes nerve og spenning omkring løsningen av den altavgjørende mordgåten.

Og som typer hevder etterforskerparet seg godt i konkurransen med alle de mange andre parene vi kjenner fra krimlitteraturen. Intrigen er intrikat og veldreid, og den endelige løsningen rommer som seg hør og bør en rekke overraskelsesmomenter.

Intelligent
Dahl tar seg god tid. Boka er delt inn i tre avdelinger, to korte (den innledende og avsluttende) og en lang. I den første lettes det litt på lokket. Den inneholder scener fra dagen før drapet der noen av hovedaktørene er i aksjon. Men det hviler et dunkelt og gåtefullt skjær over dem, og de gir få, om overhodet noen holdepunkter som gir muligheter for å gjette seg fram til den rette sammenheng. Snarere virker de som en slags aperitiff før Frølich og Gunnarstranda overtar serveringen. Stilen er dvelende, forfatteren stanser med forkjærlighet opp ved detaljer i f.eks. personenes påkledning og værelsenes innredning. For framdriften er kanskje noe av dette unødvendig.

Dahl gjentar også seg selv til tider, men dette er vel mest for å spikre fast hvor langt etterforskerne er kommet på de ulike tidspunktene. På den annen side er det nettopp disse beskrivelsene som bidrar til å gi romanen dens litterære preg, og vi tilgir så gjerne en så velskrivende herre som Dahl. «Mannen i vinduet» er krim der både blikk og hjerne er med. Stoffet er godt sett, og storyen er intelligent klekket ut.

Høydepunkt
Dahl viser seg på nytt leveringsdyktig i den rene vare. «Mannen i vinduet» er fri for sideærender. Den er krim for krimmens egen skyld. Jeg har intet imot krim med sosial tendens, men stundom kan det føles befriende å slippe. Her er krimgåten nav og krumtapp i en handling som rett nok kan stanse opp og virvle omkring som i ei bakevje, men som likevel drives fram med det ene mål for øye: å utsette løsningen akkurat lenge nok til at vi som lesere ikke kan vente på framskyndelsen lenger. I fjor mottok Dahl Riverton-prisen. Siden har han åpenbart ikke ligget på latsiden og hvilt på sine laurbær. I år takker han for prisen så det forslår. «Mannen i vinduet» kan nok ha sine små skjønnhetsfeil. Likevel representerer den et nytt høydepunkt i Dahls krimkarriere. Dette er krim av internasjonal klasse. No more, no less!