«Englefangst» er en roman om tre generasjoner kvinner som alle er bundet av den hermetiserte slektsstrukturen i bondesamfunnet.

Aller best her er likevel skildringen av søskenpsykologien i den yngste generasjonen: Den «perfekte», men kjedelige og småskjennende storesøsteren hvis pliktfølelse gjør henne bitter.

Den mellomste som har vært på feltarbeid på en stillehavsøy, men som, når hun kommer hjem igjen, reduseres til den klumpete og mislykkede mellomsøsteren. Og endelig den yngste, «guttejenta» som er elsket av alle og som, så vidt jeg forstår, har en slags hovedrolle i romanen.

Gode observasjoner
Mennene her har en tendens til brutalitet. Men Aareskjold moraliserer ikke over faren som slår den offeraktige moren helseløs. Heller ikke over den nærmest dyriske, sanselige hareskårmannen som har det med å miste besinnelsen. For også de er fanget i en strukturell ufrihet.

Aareskjold har en frisk og egenartet tenkning, hun skaper originale bilder og overbevisende, litt voldsomme natur- og dyreskildringer. Her er rg gode observasjoner, bl.a. av plommesyltingen til bestemoren - like eksotisk og tradisjonsbundet som ritualene til kvinnene på stillehavsøya.

Ustrukturert
Det er bare så synd at de mange gode passasjene er så dårlig sydd sammen. Fortelleren er allestedsnærværende, men det virker nokså tilfeldig hvem vi «kommer inn i» og hvem som bare skildres på utsiden, for eksempel skulle jeg gjerne likt å høre storesøsters og morens «versjon». Generelt blir boka noe rotete og ustrukturert, som om forfatteren har vanskelig for å finne fokus. Dette milde kaoset gjør at det er vanskelig å gripe hensikten med mye av det Aareskjold presenterer, f.eks. de underjordiske som på en eller annen måte skal ha en slags rolle her, men som i mine øyne bare blir intetsigende og malapropos.