annonse

Kjøp boka her!

Sprekk

• Forfatter: Sande, Hans
• Forlag: Gyldendal

EN OPPLEVELSE: Hans Sande fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for diktsamlingen «Strime» i 1969. Etter en rekke barnebøker og voksenbøker er han nå aktuell med sin sjette roman. Dagbladets anmelder ville ikke vært leseopplevelsen foruten.
Foto: LARS EIVIND BONES

«Sprekk» er ei overskuddsbok, forfattet på et fandenivoldsk nynorsk som selv språkblinde artianere må antas å kunne skjønne ironien bak og dobbeltbunnen i, om de neppe er i stand til fullt ut å lodde den siste.

Sande har detonert en språklig ordbombe som spruter fargeglade formuleringer i alle retninger. Språket er en salig blanding av sjargong og salmevers, griseprat og bibelsitater, fyord og fremmedord, gullkorn og vulgarismer, sosionompreik og profetisk tale - det hele sydd sammen med sting som bærer umiskjennelig preg av at Sande har vært i høyt humør underveis og derfor tatt lett på om sømmene har vært snorrette eller ei.

Med æren i behold
Språket i «Sprekk» (tittelen har tre betydninger - minst!) slår sprekker på langs og på tvers. Det gjør ikke noe. Man slår seg ikke når man faller ned i dem. Sprekkdannelsene er nemlig Sandes foretrukne parodiform, og det er mye som kan leses som (språklige) parodier i «Sprekk». Ved å vri og vrenge på sjablonger og gnisse uvørent på strenger som det er klunket slapt på før, får han sving på saker og ting.

Også på innholdsplanet kryr det av påfunn. Også her leiker Sande seg med å spa mosen av nedgrodde motiver og rake sanden vekk fra opptråkkede stier. Og sann mine ord, motivene funkler som nye, og stiene fører i uvante retninger. Den filosoferende bomsen med (kvasi)religiøs livsholdning har vi møtt før. At det er tapt kjærlighet som har brakt ham dit han befinner seg - på bredden av Akerselva - er heller ikke egnet til å komme bakpå oss (for å bruke en metafor som den oppmerksomme leser hurtig vil oppdage baktanken med), ei heller at han har hatt en altfor nærværende mor og en altfor fraværende far. At han opptrer som talerør for forfatterens velopplagte satire over religiøst og småborgerlig sneversyn, kjenner vi også til fra før.

Men så er altså tilfelle i «Sprekk», og likevel kommer Sande fra det med både skinnet og æren, om ikke dyden i behold.

Sterk kroppslukt
Som den observante leser allerede vil ha forstått, skjuler det seg alvorlige hensikter bak ablegøyene. All god humor skal som kjent ha en mørk følgesvenn, og det hører i alle fall med til enhver seriøs kritikers plikt å peke på en slik sammenheng. Men det hjelper jo ikke stort hvis alvoret er klistret på humoren, eller omvendt. Dette er ikke tilfelle i «Sprekk». Her utgjør humor og alvor et tospann som traver i takt.

Det starter i moll med triste tanker i tilknytning til at en unggutt som har levd av å selge rumpa si, frivillig velger drukningsdøden i Akerselva. Jeg-personens egen fortid rulles også opp, og det hjelper heller ikke særlig på humøret. Men så får han plutselig et kick og bestemmer seg for å søke jobb i KKHH (forkortelse for «Kristen Klinikk for Homofil Helbreding»). Og da begynner det for alvor å ta av. Til sin overraskelse blir han innkalt til jobbsamtale og gjør et så sterkt inntrykk med sin bramfrie tale, sin maskuline utstråling og sin sterke kroppslukt, at han blir ansatt. Og man skal være et alvorsmenneske av rang for ikke å la seg rive med av den lystige beskrivelsen av KKHHs behandlingsmetoder.

Smittende fortellerglede
Jeg-personen kaller seg og opptrer som profet. Som sådan går han Peer Gynt i Sahara en høy gang. Han har møtt sin Anitra, på handlingens nåtidsplan møter han sin Solveig. Den første het Bell (for engelsk- og franskyndige burde språkspillet være tydelig nok), og hun lærte ham at meningen med kjødets oppstandelse kan være en annen enn den man har spekulert over før. Den andre heter Janne, er leder for KKHH, og omklamrer salmeboka med atskillig klammere hender enn Solveig i bryllupet på Hegstad. Etter at bomsen valgte å vaske av seg den verste møkka, står han overfor et nytt valg: Bell eller Janne. Jeg røper ikke mer. «Sprekk» handler om et kjød som både spekes og er skrøpelig, og klokkene ringer for hovedpersonen både en og to ganger.

«Sprekk» kan nok tirre de (skinn)hellige, men oss hellige, alminnelige syndere morer den storligen. Romanen er preget av smittende fortellerglede. Undertegnede har den i alle fall påført en smitte han nødig ville ha vært foruten.

Sande fortjener kanskje ikke å bli påhengt priser, men min santen om han ikke fortjener å bli lest. Sann mine ord, la Sande få sjansen i høst.