Handlingen er lagt til Nordvestlandet på 1800-tallet. Sara er datter til den forhatte fogden på Tingvoll. Hun er lovet bort til en gammel mann, men skjebnen forandres en stormfull natt. En fremmed søker ly i fogdegården, og før den er fortalt, er fortsettelsen gjettet av leseren. Det blir den fremmede for Sara. Det er han som dagen etter redder Sara fra den hånende allmuen, som tar henne i armene og bærer henne vekk fra angriperne. Sammen ror de til Ålesund, der Sara seinere blir stedets først jordmor. Men den unge mannen er fisker, og vi aner hva som kommer.

Velkjente vendinger
Bokas første del preges av forslitte vendinger, forutsigbarhet og en type hulhet som også synes i språket.

Brekke starter sin 500 siders beretning slik: «Regnet pisket Nordmøre, og en hes stemme hveste at det var rett og fortjent. Himmelen lå som grå vadmel over åser og fjell, over fjorden som buktet og vred på seg, som strakte sine grå armer og fingrer om odder og skjær.» Språket framstår som ladet og verbtungt, overfylt med besjeling av naturen, og malende på grensen til det svulstige. Når Brekke skifter grep, nyanseres innholdet og det språklige uttrykket blir et annet.

Brekke endrer synsvinkel i del to og lar deretter perspektivet veksle mellom Sara og datteren. Mens moren har synsvinkelen i romanens første del, slippes nå datteren, som også heter Sara, til med sin fortelling.

Og først nå blir romanen spesiell. Historien får færre oppsummerende drag, og det overflatiske inntrykket avtar. Først med datterens blikk blir skikkelser som også moren har sett, levende for leseren.

Vi føler og lever med datteren som strekker seg langt for å utslette spenningene i familien, for å føye den omskiftelige stefaren. Og som setter sine egne behov til side, hvis søsknene eller moren får det bedre av det.

Å drømme stort
Begge kvinnene har drømmen i seg - om noe annet, noe mer. I Brekkes skildring av datteren får lengselen intensitet. Forfatteren søker dypere i henne enn i moren, og dette skaper, eller gjenskaper, en balanse i romanen. Kanskje intenderte Brekke å gi et bredere historisk riss gjennom skildringen av moren. Men selv omgivelsene trer klarere fram gjennom datterens liv.

«Sara» er en stødig og på mange måter leseverdig bok, men et strengere blikk på deler av historien ville styrket romanen.