Jæger

• Forfatter: Ketil Bjørnstad
• Forlag: Aschehoug

UTEN LUKT: Ikke et sted kjennes lukta av sure sigarettstumper fra overfylte askebegre, mener vår anmelder om Ketil Bjørnstads bok om bohemen Hans Jæger.
Foto: LARS EIVIND BONES

Dette er et problematisk utgangspunkt for ei bok selv om den ifølge forfatteren verken skal være «biografi eller roman».

Strider ikke målsettingen om en autentisk gjengivelse med at den subjektive fascinasjonen for materialet skal bestemme hva som skal komme med?

Kildebruk
I et kort etterord hevder Bjørnstad at det er «umulig å tro annet enn at de brev Jæger gjenga i sine bøker, er autentiske» og hevder også at Jæger ikke ønsket å «legge til eller trekke fra. Han ville rett og slett formidle sannheten».

Med disse betraktningene mener Bjørnstad å ha godtgjort at alt Jæger har skrevet er kilder til forståelse av hans privatliv og spesielt hans affærer med forskjellige kvinner. Én ting er å ville formidle sannheten, noe helt annet er å få det til. Hadde Jæger lyktes med det i sine bøker, ville det gjort Bjørnstads bok overflødig.

Selv om denne tesen er riktig, er ikke alt kildematerialet på samme nivå. Det vil være rart om ikke Bjørnstad mange ganger har måttet velge hvilken kilde han skulle bruke, fordi kilder ikke forteller det samme eller motsier hverandre. Også kilder på samme nivå kan motsi hverandre, hva da? Da har han måttet velge hvilken kilde han skulle tro på, i slike tilfeller er den subjektive fascinasjonen en dårlig rådgiver.

Her er kilder på forskjellig nivå blandet sammen så det er umulig å vite hva som er referat fra Jægers bøker, fra et brev, fra en avisartikkel, fra ei erindringsbok. Kort sagt: Hva som er autentisk og hva som er forfatterens subjektive fascinasjon, er umulig å vite.

Skygger for Jæger
Dermed har Bjørnstad også ødelagt boka som den kildesamling den kunne ha blitt. Det har dessverre ikke skjedd til fordel for romanen eller fiksjonen, for det fins så å si ikke tendenser til gestaltning av personer, men bare sammenklipping av kilder. Ikke et sted kjennes lukta av sure sigarstumper fra overfylte askebegre.

Å trykke et 45 sider langt referat fra et møte i studentersamfunnet er også å skygge for Jæger, i stedet for å gi «en rekonstruksjon» som bokas undertittel lover. Det ble gitt flere referater fra disse møtene, og innlegg ble gjengitt ganske forskjellig i dem. Hvilket referat har Bjørnstad valgt - og hvorfor? Dette er heller ikke det eneste møtereferatet i boka. Bjørnstad stiller seg også foran Jæger når han moderniserer den eiendommelige ortografien, en slags lydskrift, som Jæger utviklet i bohemens erotiske bekjennelser.

Forklarer ikke
Hva står det om Jægers intellektuelle utvikling i boka? Dette har ikke Bjørnstad vært like opptatt av som erotikeren Jæger. Alt på side 107 står det om Jæger: «Han har opparbeidet seg et imponerende intellektuelt og politisk ståsted.» Jægers skrift om Kants fornuftskritikk fra 1878 går han ikke skikkelig inn i. I stedet blir det setninger som «En aften i juli slenger han Hegel fra seg og går ut». De er lite egnet til å overbevise om et «imponerende intellektuelt og politisk ståsted».

Hvorfor forteller ikke Bjørnstad hvilke bøker av Hegel og Fichte Jæger strevet med i stedet for å forsikre om at han «kunne sin Fichte, sin Kant og sin Hegel».

Også «Anarkiets Bibel» fra 1906, ei bok på nesten 500 sider, er stemoderlig behandlet, men av en eller annen grunn er hele innholdsfortegnelsen gjengitt på side 690.

Det virker som Jæger kommer ut av sine studier av den tyske idealismen med en deterministisk posisjon. Deretter utvikler han en ekstremt naturalistisk posisjon - for å ende som anarkist. Denne utviklingen gjør ikke Bjørnstad noe forsøk på å forklare. Kunne ikke det blitt en spennende fortelling som ville bidratt til sannheten om Jæger?

Nachspiel
Bjørnstad er ikke på høyde med Olav Storsteins nesten 70 år gamle analyse av Jæger og bohemen og ikke i nærheten av det nivå Halvor Fosli etablerte for forståelsen av fenomenet i sin kultursosiologiske studie fra 1994. Heller ikke klassikere på feltet som Walter Benjamins bok om Baudelaire bryr Ketil Bjørnstad seg om. I stedet nøyer han seg med fyndord av Odd Eidem. Det er mange grunner til å hevde at Bjørnstad med denne boka ikke stiller seg selv, men myten om Jæger foran den historiske skikkelsen.

Det er på høy tid at også Ketil Bjørnstad rydder bordet for tomgods etter bohemens siste nachspiel så han slipper å se mannen gjennom flaskenes trollspeil.