«KJÆRE SAMBYGDINGER. Me é samla her igjen. Dagen é den 17. mai og året é 1998. Det é ein unike dag og eit unikt tidspunkt. Det é ei påminning om Norges uavhengighet som oppstod i 1814.» Norsk-pakistanske Hadia Tadjik sto på talerstolen mellom to store fjell, i Bjørheimsbygd, Rogaland. Hun skalv lett. Dels av stolthet, dels av nervøsitet. For hun kjente bygdedyrets pust. Men hun fortsatte, litt hakkende, mens hun løftet blikket mot toppen av flaggstanga:
«Når eg hørre {lsquo}Ja vi elsker' og ser det norska flagget vaia i vinden, då é det ingen tvil om at eg é ein nordmann. Te tross for den mørke hudå mi, kjenne eg fedrelandsfølelsen liga sterkt som nogen andre. Dette é fedrelandet mitt, heimlandet mitt, og det é eg stolt av».
Ute blant folket sa de ingenting.
- De hadde invitert meg som et lite eksotisk alibi på 17. mai-dagen. Og så trodde jeg kanskje at de forventet at jeg skulle snakke om livet til... svartingene . Slik det var.
EN KVELD I MARS i fjor, et par år etter, fikk Hadia Tajik en lys idé om en fin bok. Hun fortalte ikke vennene sine om den, alt forble hemmelig.
- Jeg trodde først at det var en vag tulletanke som hadde falt ned i meg igjen. At det var en idé som ville havne på nederste hylle hos forlagene. Eller som i beste fall ville ende opp på et bibliotek ett eller annet sted i Gokk.
Men én dag løsnet alt for Hadia Tajik. Forlaget Tiden tok henne inn i varmen.
- Jeg ble ganske forbløffet. Litt sjokkert, sier hun.
Hun snakker med svak stemme. Hun er bare 18 år, men har samlet 14 av Norges unge innvandrere mellom to permer. Mange sier at jenta er modig.
Da hun gikk løs på arbeidet med å kontakte skribenter, var det ikke bare pur entusiasme å få i andre enden, heller.
- Jeg fikk noen avslag. Fra de som ikke hadde tid. Men også fra de som var skeptiske til hele ideen; å samle så mange med minoritetsbakgrunn i én enkelt bok. De ville ikke være med i noen gruppe, i noen gjeng, sa de. Men det var ikke det som var hensikten min, heller, å skape en slags innvandrerenhet.
I FORRIGE UKE debuterte Hadia som forfatter og redaktør på samme dag.
- Jeg er redd dette bare skal bli sirkus. Det er kjekt med sirkus, men man kommer ikke så langt med det. Hittil har jeg ikke fått signaler om at boka vil bli anmeldt eller omtalt som noe annet enn en kuriositet og et fint bidrag. Vi ønsker jo helst at boka må inn i skolene, i undervisningen.
- Har du skapt vår tids «Pakkis», kanskje?
- Dette er ingen bibel. Ingen stor oppslagsbok. Men den er sann, den forteller historien til 14 mennesker som har vokst opp med en annen hudfarge i Norge. Historiene du vanligvis ikke hører. Det er så altfor mange som forteller den nye generasjonen nordmenn hvem de er og hvordan de skal oppføre seg, at de ikke får sjansen til å finne det ut selv. Vi må aldri undergrave den kunnskapen de sitter med. For det ungdom trenger er slike fortellerstemmer som har følt alt selv, på kroppen. De trenger ikke en eller annen høytstående akademiker som har forsket på «ungdom med minoritetsbakgrunn» i seks år.
HADIA KAN ALT om kreftene på den norske bygda.
- Foreldrene mine ville at jeg skulle vokse opp i oversiktlige omgivelser. Men, det jeg fant ut da hormonene begynte å rulle og puberteten tok meg, var at det ikke er så kjekt å vite at så mange har oversikt over hva du gjør. Og jeg satte ikke akkurat pris på å få disse spørsmålene, som 14-åring - om jeg ikke snart skulle gifte meg.
I sin egen tekst skriver Hadia likevel om at hun gruer seg til å flytte fra fjellene som har omfavnet henne. Og om 17. mai-feringen på bygda. Og om at hun ønsker seg Rogalandsbunad. En blå Rogalandsbunad.
- Jeg er usikker på om jeg tør, bare. Stavanger-pakistanerne vil kanskje si at jeg er wannabe-nordmann.
- Du har en ganske sterk setning i teksten din: «De ser på meg med en blanding av hån og misunnelse. For dem er en norsk-pakistaner en som dyrker den pakistanske kulturen ved å lytte til Bolly- og lollywood-musikk, og som sier de har større tro på arrangert ekteskap enn på kjærlighetsekteskap bare for å bevise for omverdenen at de ikke har blitt for norske». Det er dette jeg lar stå som en liten punch i teksten min, også. For mange med innvandrerbakgrunn i min generasjon, har en tendens til å late som, til å holde en fasade for ikke å såre. Man vil så gjerne tilfredsstille. Jeg liker ganske godt Alexander Kielland. Hans evne til å gjennomskue mennesker. Så hvis jeg noen gang skulle bli en slik som skal late som, så skyt meg. For jeg skal ha den bunaden...
- Du har holdt 17. mai-tale i år igjen?
- Ja, og jeg styrte unna det med hudfarge og innvandring og alt det der. Jeg snakket om verdier, heller. Og om at det var viktigere å strekke politikk til noe lenger enn prisen på kjøtt og melk og polvarer. Jeg tror talen falt i smak.
Blink
Rett pris
Noen som passer
Litt lettere
Pluss
Humor911
Pondus
123 spill
Meninger/Debatt
Foto
Weblogg
i lomma mobil
Været
Sofaligaen
TV-program
Kino
Snakk
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Nettskolen
Torget
Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Vil storme banker og angripe arbeidere
Natalie Cole ba TV-
Skottlands kaptein på fylla på spiller-
Aper skal hjelpe norske funksjons-
-
Carew vil ha tv-
Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Lurte til seg 40 mill. -