Halsbrekkende
Den første er en «road movie» i romanform, en typisk Hovland-tekst om en bilreise på Vestlandet som starter realistisk, men gradvis får et surrealistisk preg. Jeg-fortelleren med det megetsigende navnet Lindemann har tidligere reist omkring som emissær, men etter hvert som trosvissheten har slått sprekker, har han begynt å spørre seg selv hva han har gått glipp av. Han får for seg at han vil lete opp Johanna, en barndomsforelskelse. En gammel bekjent, Tomas i Dalen, som har kjeften på rett plass, tar på seg å være sjåfør. De plukker opp ei ungjente på flukt fra sine foreldre. Og med dette starter en halsbrekkende tur som likner både en reise tilbake og et oppbrudd mot noe nytt, formidlet i et språk der både saftig bannskap og salvelsesfulle bibelord svirrer i lufta.

Befriende
Den andre er ei dagbok, skrevet av en mann (forfatteren selv) som har fått vite at han har tarmkreft, og som venter på at han skal opereres. Selv om den er «privat», virker den ikke påtrengende personlig. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en mann som får vendt opp ned på sitt liv, og det virker desto sterkere fordi det er blottet for jammer og sentimentalitet, uten av den grunn å være påtatt distansert.

Om sin sykdom taler forfatteren rett fra levra og uten å legge skjul på sin angst ved tanken på hva som skal skje med ham.

Men hovedinnholdet er stillfarende notater om hva han foretar seg, om plater han lytter til, bøker han leser, litterære prosjekter han er i gang med, venner som tar kontakt, sigarer han røyker, vin han drikker. Som dagbok fra et sykt menneske er dette befriende lesning, så ganske annerledes enn hva vi er vant til.

Om død og pine
Men hvorfor koble de to tekstene sammen? Jo da, legger man godviljen til, er det relativt lett å trekke linjer mellom dem. Det dreier seg om å gjøre opp status over levd liv og se framover mot nytt liv.

Det dreier seg om å fokusere på det som teller. Både Lindemann og forfatteren har sine trofaste hjelpere, den første i Tomas i Dalen, den andre i samleveren T.

Forholdet til den siste er for øvrig beskrevet på en makeløs måte. Og slik drivkraften bak Lindemanns historie er det påtenkte møtet med Johanna, er drivkraften bak forfatterens dagbok det høyst uunngåelige møtet med kirurgen. Å flette en typisk Hovland-tekst inn i ei personlig dagbok er vel også en måte å se både bakover og framover på.

Det funker og vitner om at forfatteren har reist seg fra operasjonsbordet med humøret og livsmotet og ikke minst skriveferdighetene i behold.

«Ei vinterreise» er ei bok om død og pine. Vilje til å stå på. Kjøre videre på livets landevei. I spent forventning om hva som venter rundt neste sving. Kort sagt ei bok som lyser opp i disse trengselstider.