Kyrkjebø, Sissel

• Sted:: Lillestrøm Kultursenter
• Publikum:: 600 (utsolgt)

I det fullsatte Lillestrøm Kulturhus fenger Sissel hele veien, enten det er med åpningslåta «Weightless» fra fjorårets «All Good Things»-album, Neil Sedakas «Solitaire», operasvisken «O Mio Bambino Caro», Espen Linds nye gromrocker «Walking Thru' Fire» eller MTV-hiten «Prince Igor». Sissel er fortsatt en enestående god sanger.

Når ikke fram
Men hun når aldri fram til hjertene til folk. Hun framstår som en litt tom artist som synger en haug med mer eller mindre tilfeldig valgte sanger som hun synes er ganske fine, og som sikkert publikum også synes er ganske fine. «Kjærlighet», «Amazing Grace», den Celine Dionske «One Day» og salmen «Lær meg å kjenne»; bra! Sissel er så flink at hun tar alt på strak arm. Men det er ingen av uttrykkene hun klarer å krype under huden på. Hun synger «Innerst i sjelen», men hvilken sjel er det egentlig hun snakker om? Den er ikke å få øye på i Lillestrøm Kultursenter.

Ungdomssynd
Etter hvert framstår sjangermiksen som så retningsløs og lite velfundert at det ene slår det andre i hjel. Et stev, «I Love To Love» og OL-sangen «Se ilden lyse», det blir litt tullete det hele. Og «Å Vestland, Vestland» framstår som en helt malplassert ungdomssynd.

Sissel sliter i spagaten mellom sin nye, moderne pop og sin litt vulgære slagerparade. Hun er for stiv og lite grasiøs til å være en fullbåren showsanger, selv om det kanskje er det hun egentlig burde være. Mellom flere av sangene virker hun direkte mistilpass.

Typisk for kvelden er det at hun sier at publikum har vært «fantastiske», uten at det høres ut som om hun mener det.