Dette gjelder i enda høyere grad for de etterfølgende samlingene, ikke minst denne siste. Anfektelsene, kampen mot tvilen og ikke minst evnen til å anskueliggjøre og aktualisere Kristi budskap, har bidratt til at mange lesere med en svakere overbevisning enn Eidslotts har følt diktene hans som vedkommende for dem. I årets samling tar forkynnelsen overhånd.

En gudegave

Det religiøse billedspråket virker abstrakt, til tider salvelsesfullt snarere enn inderlig, løsrevet som det i all hovedsak er fra vår konkrete virkelighet.

Det kan nok berøre de som er sterke i troen. Overfor oss hellige alminnelige tvilere reiser det seg opp som et gitter.

De i alt 91 diktene som samlingen består av, er samlet i tre avdelinger. Den første rommer flere dikt inspirert av Johann Sebastian Bachs liv og musikk. Her maner Eidslott fram et bilde av Bachs musikk som et ekko av Guds budskap: «Her taler himmelen / og vår Tsar i det høyeste / Sakrale kantate vær Ham et ekko // (...) // Jeg er talte og sa / Jeg er tausheten som fødte / Musica aeterna i din ånd du støv.»

Den andre avdelingen rommer bl.a. dikt viet Benediktus fra Nursia, stifteren av benediktinerordenen. En hovedtanke her er at munken har gitt avkall på det de fleste av oss oppfatter som nærværende, til fordel for et annet og dypere nærvær, ikke nærværet av verden, men Guds nærvær. I flere dikt gjentas utsagnet «Jeg ofret dette nærvær for et annet», og dette offeret framstår som forbilledlig. Ett er at det bør tjene mennesker i sin alminnelighet til etterfølgelse, men det gir også dikteren tilgang til et annet språk, og det er dette språk diktene søkes svøpt i. «Et annet språk legges meg på leppene / Arameisk Frelserens eget språk / løftes fra verdensdypet.» I flere dikt tematiserer Eidslott sitt syn på språket som en gave gitt oss av Gud, en gave vi har forvaltet dårlig, fordi vi har glemt hvem som har gitt oss den. Med Eidslotts ord skulle språket vårt være «En ærekjær tjener / (...) / En tjener lånt oss av Gud».

Havdikt
Den tredje avdelingen rommer dikt av ulikt slag, som spenner fra dikt om Holberg og Wergeland til dikt om Kursks forlis i Barentshavet. Havet er i det hele tatt et hovedanliggende for ålesundingen Eidslott. Her er han hjemme - og nærværende! - også som dikter. Her smelter konkret erfaring og religiøs visjon sammen til gripende dikt. Det store antallet dikt med sjømotiv i Eidslotts forrige samling, «Nettene under Kapp Hoorn» (2000), ga samlingen et løft som etter mitt syn gjorde den til et høydepunkt i forfatterskapet. Også i denne samlingen er det flere fine havdikt. Det er de som berger den i land, bl.a. dette:

NORDHAVET

Polarnattens hav
dette ensomme havet

mere ensomt enn sine søsken
Nordlysets amme

og en grav for den slekt
som fant sitt brød i dette dypet
Duvende mørke
og nattslåtte hav du nære
som så våre fedre dø alene der ute
Nattland og natthav
var vår grunn og matrosenes
de dødes kor stiger mot himmelen grå