- disneyfilm_sak.jpg -->Disneys «Atlantis» er mest av alt en sørgelig påminnelse om hva selskapet en gang var.

2

Atlantis - en forsvunnet verden

  • Regi: Gary Trousdale & Kirk Wise
  • Opphavsland: Am.
IKKE SÅ MORSOM: Milo Thatch er på jakt etter Atlantis, mytenes tapte kontinent, i en påkostet og effektrik, men akk så usjarmerende animasjonsfilm signert Disney.

IKKE SÅ MORSOM: Milo Thatch er på jakt etter Atlantis, mytenes tapte kontinent, i en påkostet og effektrik, men akk så usjarmerende animasjonsfilm signert Disney.

Animasjonsfilmen om det tapte kontinentet, først nevnt av Platon og mat for fantasien til alle tider siden, er en gjennomført sjarmløs affære, og er det noe vi ikke kan ha, er det sjarmløs animasjon. Dette fra giganten som ga oss «Lady og Landstrykeren» og «Snøhvit», for å nevne et par hederskronte eksempler.

«Atlantis» viser at penger, effekter og hundrevis av dyktige animatører ikke nødvendigvis er en kombinasjon med krutt i. Det bare høres sånn ut.

Idé med klisjeer
For komponisten James Newton Howard varter opp med et lydbilde av ilske kraftmarsjer og bør snarest utstyres med permanent varseltrekant.

Ideen er god nok. Myten burde inspirere til magi i bilder og fortelling. Her arver den foretaksomme språkforskeren Milo Thatch boka som er selve nøkkelen til Atlantis, for øvrig beliggende ved Island, skal vi tro Disney. Utstyrt med penger fra en milliardær og en usympatisk bande ekspedisjonsdeltakere, legger vår mann i vei og støter på en av filmens mange klisjeer - Atlantis-prinsessen Kida. Merk at i en del animasjoner er heltinnen alltid den med størst pupper.

Selvsagt er det trist for Disney at «Shrek» kom først og demonstrerte at dataanimasjon kan være varmt levende og flerdimensjonal.

Glatt mas
«Atlantis» er bare data - glatt og uspennende i all sin fargerikhet - med figurtegninger uten liv verken i strek eller som personer.

Knapt helten er til å fatte sympati for i all sin frenetiske forvirring. Opplevelsen som helhet er masete, noe som ikke har med tempo å gjøre, derimot med oppskrudd jabbing og krampaktige festligheter i dialogen.

I originalversjonen snakker bl.a. Michael J. Fox. Beklagelig nok er den norske dubbingen et trist kapittel. De fleste høres ut som de river av seg kraftsatser på vei til en annen jobb. Et hederlig unntak er Grethe Kausland.

Og klart vil noen små more seg.