Tiltro til livet
Hans siste samling er ikke stor i omfang. Til gjengjeld fins det få likegyldige dikt i boka. Tiltro er et nøkkelord til grunnholdningen som gjennomsyrer det dikteriske universet: en tiltro til verden, livet, poesien... Flere steder tales det om fravær («Men å være gammel / er også et stort øre / lagt mot en konkylie / susende av fravær»), om tapte forventninger («bristeferdig av forventninger jeg selv har mistet»), om angst og ubegripelighet. Men de negative følelsene får aldri stå uimotsagt. Ensomhet oppveies av vennskap. Sjelden har jeg sett trangen til fellesskap uttrykt så stillferdig og ekte som i følgende dikt:

Aldri så segneferdige

som når vi sleper på oss selv.

Setter vi sekken fra oss

ser vi de andre som en stor, hvit lettelse.

Solskinn gnistrer på snøvidder

Lyset spruter tilbake

I andre dikt oppveies tomhetsfølelse av tilkjempet mening, sorg av gode minner. Og diktet er alltid for hånden som et medium til å fylle livet med mening.

Du skriver dikt, sier de

det er ikke noe å bli fet av.

Nei, sier jeg,

men trer jeg livet gjennom et nåløye,

får jeg kanskje noe å sy en mening med.

Uten diktet

skimter jeg den bare som et minne

uten fortid

Musikalsk
Med sikker sans for bokstavrim og vokalharmonier og i et musikalsk språk formidler dikteren sine visdomsord, ikke von oben, men i samklang med sine omgivelser og sine lesere. Samlingens tittel viser til en tilstand som er reell, men som samtidig søkes opphevet. Et liknende spenningsforhold finner vi i de diktene som tematiserer muligheten for å gripe verden gjennom språk. «Vinden underviser ham hviskende / og det utenkelige språket blir etterhvert / altfor begripelig», heter det et sted, og et annet sted bekjenner diktjeget at det «skriver / på et språk av kompakt ubegripelighet / og gjennomsiktig selvfølge».

Som poet underviser Falkeid oss i denne doble livsfølelse i et språk som på samme tid er gjennomsiktig og poetisk kompakt. Slike dikt vokser ikke på trær.