Klarest er imidlertid referansene til en kollega fra samme
distrikt, til Edvard Hoem. Om man vil, kan man nemlig lese
«Landfastlykke» som et moderne svar på «Kjærleikens
ferjereiser». Ikke slik å forstå at Bildøen etteraper eller
parodierer Hoem. Langt derifra. Hun har både noen helt andre
historier å fortelle og en helt annen måte å fortelle dem på.
Men i bruken av metaforer knyttet til kommunikasjon og i
sammenkoblingen av en samlivs- og en utbyggingsproblematikk,
fins det klare paralleller.
Mens ferja er en hovedmetafor hos Hoem, har bruer (og til en
viss grad tunneler) en tilsvarende funksjon hos Bildøen. Som
bilde på kontakt mennesker imellom er brua en temmelig
velbrukt, for ikke å si tynnslitt, metafor. Det får bære eller
briste, har kanskje Bildøen tenkt, for hun har ikke vært snau
og brukt metaforen for hva den er verdt, og vel så det - både
som bilde på kommunikasjon og menneskelige forhold og (noe mer
uvanlig) som bilde på menneskelige egenskaper.
Oppfinnsom
Presset er altså sterkt, men Bildøens bru holder likevel.
Det skyldes dels at hun oppviser betydelig oppfinnsomhet
innenfor de valgte metaforiske rammer, og dels at romanen har
så mange andre kvaliteter at det faller lett å tilgi at hun
bedriver metafor i tide og utide.
Kreft, utroskap og kunstig befruktning - som seriøs forfatter
er Bildøen heller ikke skuggeredd i sitt valg av motiver. Men
hvorfor ikke? Det er den slags livet har å tilby oss, og det
er den slags vi er opptatt av.
En trekanthistorie utgjør grunnsubstansen, og den er fordelt
lagvis idet teksten veksler mellom ekteparet - som utgjør to
av hjørnene, med vekt på kvinnen, den utro part - og kvinnens
hemmelige elsker.
Ekteparets historie er fortalt i tredjeperson, mens elskerens
er fortalt i førsteperson i form av en slags dagbok, eller
logg, som den blir kalt. Som konstruksjon er denne så absolutt
bærekraftig, kontrapunktisk som «Broen San Luis Rey», og det
på en måte som gir mening i lys av hovedtematikken.
Mona og Even er et vellykket karrierepar, men de kan ikke få
barn. Handlingen starter med at hun uteblir fra en avtalt
inseminasjon og drar sin kos, angivelig for å være en gammel,
kreftsyk venninne til støtte og hjelp.
Forbudt erotikk
Venninnen er blitt boende på hjemstedet som ligger nordvestpå
og har flere barn. På dette stedet befinner også Monas elsker
seg uten hennes vitende. Han er ingeniør og leder for
byggingen av ei bru der.
Og det er gjennom den «loggboka» han skriver under oppholdet
her, vi blir kjent med forhistorien.
Det heter om Mona at hun har glidd gjennom livet som gjennom
en vagina, alltid på vei til å bli født. Det heter videre at
hun opplever sitt utenomforhold som en parallell til
virkeligheten, en hemmelighet som ikke kan eller skal skade
eller forandre.
Bildøen viser seg som en god guide på den forbudte erotikks
dulgte, men akk så velkjente stier. I Mona tegner hun et
portrett av en moderne kvinne som vil ha både i pose og sekk,
men er i villrede om hva hun egentlig vil.
At hun er sett både innenfra og utenfra, er en styrke og
vitner om en modenhet og en innsikt i hvordan menn og kvinner
gjensidig opplever hverandre.
Det er sånn sett symptomatisk at ingeniøren/elskerens
«loggbok» ikke står noe tilbake for den øvrige teksten, og at
vi gjennom den også får inn en samfunnsmessig dimensjon som
gir romanen nok et løft.
Både som sosial roman og samlivsroman har «Landfastlykke»
betydelige kvaliteter. Jeg har allerede nevnt den noe forserte
metaforikken. Vi tar med tittelen i samme slengen. Den lukter
ukeblad lang vei, og det er meg ubegripelig at man har valgt å
stille med et så misvisende og kitschy uthengsskilt.
Men dette er pirk. Bildøen har vaket i vannskorpa lenge. I
høst bryter hun vannflata og løfter seg opp i en bue som
endelig burde gjøre henne synlig for et større publikum.