Følelsesløs mor
«Historier, essay», slik lyder bokas sjangerbetegnelse. Dette sier antakelig noe om forfatterens engasjement. For enkelhets skyld kan vi legge til at den minner sterkt om en roman, uten at dette gjør noen egentlig forskjell.

Tommy Pedersen er pengelens alenepappa og hjemmeværende med to barn. Han kunne riktignok hatt en god jobb i IT-bransjen, men valgte bort karrieren for å gjøre det riktige og ta ansvar etter at barnas mor stakk av. Den lille familien står alene i verden, sosialt og økonomisk. Ingen vil hjelpe dem, ikke sosialvesenet - «sosialuvesenet,» som det sies i boka - og i alle fall ikke Tommys nærmeste. For det er her problemet ligger, i en familie så kald og beregnende følelsesløs at man knapt kan huske å ha lest maken. Tommys småborgerlige foreldre adopterte ham inn i familien som liten gutt, i tillegg til sine to egne barn - for å framstå som hjertegode, samfunnsengasjerte mennesker. Helt siden den gangen har moren Leda forventet lydighet, underkastelse og total takknemlighet fra adoptivsønnen.

Hun er en latterlig pompøs skikkelse, slu og ondskapsfull og en sikker vinner i lokalsamfunnet. Ved renkespill og hersketeknikker styrer hun familien med psykopatisk jernhånd i silkehanske, og spiller mennesker opp mot hverandre på snedig vis. Alt dreier seg om fasade og sosial posisjon, og etter årevis med ydmykelse har Tommy fått nok. Foreldrene nekter å hjelpe ham med en eneste krone, også dette et maktmiddel. Og til slutt avviser han Leda som den uverdige mor og bestemor hun er. Resultatet er at han blir svartelistet og baktalt over hele byen. Det er dyrt å være fattig, også sosialt.

Vond og bitter
Fattigdommen i Fjellheims bok er selvfølgelig sterkt symbolsk. Og Tommys sørgelige skjebne, belyst ved morens groteske framtoning, utgjør et samfunnsmessig symptom. Mange mennesker er vitne til hans ulykke, men ingen griper inn. Boka består av en rekke stemmer som gir hver sin variant av historien. Tommy selv, hans foreldre, søsken og kone, venner av familien, sosialarbeidere, og mange flere - alle kommer til orde for å belyse saken fra flere sider. Men hele tida er det unnfallenhet, snobberi, feighet, hykleri, eller annen mellommenneskelig fattigdom som gjør at Leda kan herske uforstyrret. Den småborgerlige sjarm får ture fram, mens de svake lider. Selv om Føniks riktignok reiser seg til slutt.

Freddy Fjellheims språk er ordrikt, krast og skarpt poengtert på samme tid. Det fungerer som hånd i hanske, enten i forhold til bunnløs fortvilelse, unnfallenhet eller den skjære ondskap. Tonen er vond og bitter, så edder og galle synes å dryppe fra sidene. Den som forblir uberørt av denne boka, bør ta seg sammen og lese på nytt.