Klassisk
Og det er ikke noe lystig scenario Horvei tegner opp i denne boka, som har alle de klassiske elementene: en skjønnhetskirurg som valgte bort medlidenheten som barn og nå sitter i et råd som bestemmer hvem som skal få leve eller dø. Her er vitenskapsmenn som søker å skape det perfekte menneske, her er utenomjordiske «Dujer», høye og slanke, med lange øreflipper og vakre øyne, en madonnaliknende kvinne som besvangres av de utenomjordiske med en Messias, en evighetsmaskin som eksploderer og danner en sky der det regner sardiner, reise tilbake i tid på jakt etter det sunkne Atlantis, en kvinnelig astronaut uten armer og bein.

Alt dette i et samfunn der idealet er det skjønne, hinsides godt og ondt.

Overlesset
Horvei har med andre ord ikke vært redd for klisjeer i denne romanen, for i likhet med krim skal jo science fiction nettopp inneholde visse klassiske ingredienser for å holde seg innenfor sin sjanger.

Men her har han lesset på inntil det parodiske. Det blir for mye av alt: for «store» temaer som bare sveipes innom, for mange figurer, steder og fantasifulle navn som introduseres uten hensikt og gjør boka unødvendig komplisert.

Det parodiske forsterkes av en slags krimgåte: kirurger tas av dage og en Columbo-liknende detektiv skal løse mordgåten, som mot slutten svinner ut i intet - i likhet med det meste i denne boka.

Ambisiøs
Det er synd, for det er gode passasjer her, gode landskapsskildringer, en vakker kjærlighetsfortelling og ikke minst en overbevisende innsikt og kjærlighet til musikk, som spiller en sentral rolle i denne ambisiøse romanen - som ikke akkurat skjerper min appetitt på sjangeren.