Picasso-influert komposisjon fra 1951.
Foto: HARALD FLOR

TOK VARE PÅ LYSET: «Lyset er fritt og rent, ikke oppgått og trampet ned. Det er nytt hele tiden,» sa Jakob Weidemann da han hyllet El Greco. Nå har Weidemann selv etterlatt seg en lysarv - på lerretet.
Foto: ROLF M. AAGAARD

Kulturbildet: Arven etter Weidemann

Han profilerte seg tidlig som den opprørske modernismens frontfigur, men ble seinere både en kunsthistorisk tungvekter og den folkekjære maleren.

«Øyet i naturen» var tittelen på et av Weidemanns malerier fra slutten av 90-tallet, og kan i mangt stå som en nøkkel til hans vegetativt forankrete fargeunivers siden begynnelsen av 60-åra. Bak bildets betegnelse klang også et ekko av malerens biografiske drama, om det ene øyet som gikk tapt i en sprengningsulykke under krigen.

Naturen ble både en legende og kreativ kraft for Weidemann. Den ga næring til det billedmessige brubyggerarbeid som nådde så mange. Han så pulserende livstegn i det minste, hos den spirende hestehoven og i det glødende høstløvet. De kunne vokse visuelt til monumentale visjoner.

«Storfuglen letter»
Til de siste hører mesterverket «Veien til Jerusalem» fra 1965, og det markante «Storfuglen letter», som innledet den foregående Skogbunn-perioden. De har for lengst blitt ikoner i norsk kunsthistorie, men besitter også en malerisk vitalitet som stadig levendegjør dem i nye sammenhenger.

Gjensynet med sistnevnte på sommerens retrospektive utstilling i Kistefos-Museet fikk igjen forløst det assosiasjonsmettete stoffet fra ulmende røde aksenter og de brutte jordfargene på den knudrete billedflaten. Der også det disige naturrommet i «Tåke i Getsemane» atter forvandlet seg gjennom malerisk magi til trøstefullt lys.

Bråmoden
I museet på Jevnaker hang også Jakob Weidemanns «Interiør» fra 1942, hvor den bråmodne 19-åringen parafraserte Henri Matisses ord om maleriet som en «sinnets lenestol» på sin høyst personlige måte. Den unge trønderen sto den gang fr am for Bergens kunstpublikum med et motiv hvor hvilens møbel ikke falt til ro i bildet, og signaliserte slik en posisjon han selv kom til å innta i norsk kunstliv da han vendte tilbake fra eksilet i Sverige, der han også deltok i motstandskampen. Der hadde han blitt stimulert av både sin akademiprofessor Sven «X-et» Erixsson og eksperimenter med studenter som den seinere så kjente maleren Lage Lindell.

Visuelt spenn
Noe av det Weidemann brakte med seg som kunstnerisk ballast fra grannelandet, fikk vi se på utstillingen «Fokus 50» i Museet for samtidskunst for snart fire år siden. Maleriene fram til slutten av 40-åra viste et voldsomt visuelt spenn mellom en oppdreven ekspresjonisme, surrealistisk fabulering, Picasso-pregete komposisjoner og et engasjement som fulgte sporet fra Arne Ekeland. Weidemanns beundring for Ekeland skulle for øvrig vare livet ut; og da han selv ble bedt om å stille ut i forbindelse med Lillehammer-OL, ba han arrangørene om å henvende seg til forgjengeren.

De første figurrike og formmyldrende maleriene, som «Partisan» og «Flagging/Frigjøring», pulserer mellom emosjonelle soner som avdekker både smerten fra krigens sår og det gledesfylte håpet om ei ny framtid.

Fornyelsens energi dirrer også gjennom farge- og formkonstellasjonene i de nesten nonfigurative og Picasso-influerte komposisjonene. Ikke minst gjaldt dette et maleri som «Petrusjka» fra 1948, hvor dynamikken i det fasettaktige og rytmisk aktive formspillet også vitner om den musikalitet Weidemann var begavet med.

Kontinental kontakt
Den dramatiske temperaturen ble dempet utover 50-tallet, da han både gikk lenger i formal rendyrking av et nonfigurativt ideal og dessuten markerte seg som en glimrende akvarellist og tegner med filigrans-følsomme motiver fra Italia.

Middelhavslandet, dets mennesker og kunst sto ham særlig nært, og hans språkmektige l ivsledsager Anne-Marie gjorde kontakten med italienerne enda tettere.

Den seinere så ofte besungne norskheten hos Weidemann skyldtes ikke noen avstand til den kontinentale kunsten, og han hadde et nært personlig forhold til kolleger som franske Jean Fautrier og dansken Robert Jacobsen.

El Greco og Goya
Et av hans sentrale verker fra den suksessombruste festspillutstillingen i Bergen i 1965 heter for øvrig «Hommage à El Greco», og hans hyllest til den ekstatiske, gresk-spanske manieristen er da også en uforbeholden tributt til en annen stor lysmaler. Eller for å bruke Weidemanns egne ord om forgjengeren:

«Lyset er fritt og rent, ikke oppgått og trampet ned. Det er nytt hele tiden.»

Da han mer enn 30 år seinere hyllet Goya i et annet sterkt bilde hvor også voldens mørke satt i koloritten, var også det en dialog på fargens grunn med emosjonell temperatur.

< b>Vårens under
På samme Weidemann-utstilling i Henie Onstad-senteret hang også tittelen «Bloddrope-trall», et malerisk partitur av rytmiske strøk med referanse til onkelen, Kristofer Uppdals, solsugne vårdikt.

Forventningen til vårens under for-ente disse vitale skuddene på slekts-treet, som på hvert sitt særegne vis satte så sterke spor i det norske kulturlandskapet. Omstridte ble også begge to, og profilene tegner seg derfor med tydelighet mot miljøet de sprang ut av.

Også Jakob Weidemanns verk vil leve videre, som en trøst etter sorgen som nå brer seg etter hans død.