UBEHAGELIG: Den ser ut som en vandrende kaktus. Men utseendet bedrar.
Foto: EUGENE BRANDAL LARAN

Are Hogne står med halve overkroppen inne i et enormt glassbur. Vi er i Storgata 26 midt i Oslo sentrum. Utenfor kjører trikker og taxier forbi som om vi befinner oss midt i sivilisasjonen. Men innenfor veggene - og ikke minst glassveggene - i 4.etasje, er vi tusenvis av år tilbake i tid. Are står og haler i en tykk, flere meter lang boaslange.

Fanget huggormer

- Du skal jo holde den, forklarer han til den kvinnelige journalisten, som raskt forklarer at det ikke skjer med det aller første.

- Skal ikke du holde den da? sier Are forundret. Selv synes han at slanger er noe av det vakreste som finnes. Fem år gammmel så han sin første slange, en huggorm. Are ble fascinert: Han puttet slangen i en trillebår og tok den med hjem til mor.

Det var ikke særlig populært.

- Hun ble sint, innrømmer han.

- Siden har jeg likt slanger. Jeg har fanget stålormer og firfisler og - det er jo forbudt å fange huggormer, da.

Reptildrøm

I går ble Ares største drøm her i livet til virkelighet: På bakrommet i Storgata feiret Are og noen av kompisene åpningsfest for Norges første private slange-, edderkopp- og firfisleutstillling, Oslo Reptilpark. Bak den ene døra til festen står kasser med slanger som fremdeles er i karantene i tilfelle de har smittsomme sykdommer. Bak den andre døra er lagerrommet med enda flere kasser fulle av slanger som ikke er med på utstillingen. I flere kasser står tarantellaene, små, giftige, hårete klumper med tjukke bein. Dessuten står et av de få dyrene som Are selv er litt redd for: En skolopendor, et svært giftig, aggressivt, langt lite krek med en mengde bein. Kreket har ikke fått plass ute blant de andre firfislene, øglene, slangene, edderkoppene, tredyrene (!), skilpaddene, fiskene og som befinner seg bak hoveddøra.

- Dette er himmelen! Noe jeg har drømt om hele livet! sier Are og slår ut med armene i lokalet.

Foreløpig har han samlet rundt 70 dyr. Det har tatt ham fire år å få godkjennelse på alt før han åpner reptilparken. For hvert dyr skal det fylles ut tre søknader.

Sort Enke

I samlingen er det kvelerslanger av alle slag, små, store, tynne, tykke, brune og fargerike. Firfisler og øgler er fordelt rundt i lokalet. Noen av dem er så små at de får plass i hånda, mens noen av iguanaene veier flere kilo. Det er et slikt dyr som blir det første journalistene må holde. Dyret ser ut som et stygt leketøy. Det lager ikke lyd, men kravler med korte små bein med lange klør. Are mumler au, og jeg har ikke overveldende lyst til å ta i den. Jeg er helt stiv av forventning (les: skrekk) når Are fornøyd setter iguanaen fra seg på armen min. I løpet av noen sekunder står jeg bøyd forover i en underlig forvridd stilling med den tause iguanaen klort fast på ryggen. Jeg kan ikke rette meg opp av redsel for at den skal falle av eller klore enda mer. Are griper det stygge lille dyret og setter det på armen min nok en gang. Før jeg vet ordet av det, sitter den på hodet mitt med klørne plassert godt inn i tinningene mine. Etter hvert gjør det ikke så vondt lenger, og jeg slutter

å være redd. Men det sitter en iguana på flere kilo på hodet mitt med klørne i kinnene mine. Unektelig en litt pussig følelse.

Dobbelt bur

Det blir ikke bråk når Eugene skal holde dyret (som raskt blir døpt Kristin). Han har hatt giftig edderkopp før og er ikke redd i det hele tatt.

Innerst i lokalet, bak glass som er bygd inn i veggen, står et syltetøyglass med kvister. I alle fall er det ikke mulig å se noe annet enn kvister. På skiltet over terrariet står det «Sort Enke».

Under kvistene, på størrelse med en stor tommelfingernegl, står en liten edderkopp. Den er svart og har stor bak-kropp og likner på de litt kraftige edderkoppene du finner i kjelleren om sommeren. Den ser rett og slett ikke farlig ut i det hele tatt.

- Sort Enke er livsfarlig. Enten dør du av den, eller så får du vondt i hodet i et år, forklarer Are. Edderkoppene og tusenbeinet er de eneste dyrene han er litt redd for selv også.

- Den står i et bur inni buret, sånn at hvis noe skjer med et av burene, så kommer den ikke unna likevel. Når den skal mates, må man bruke pinsett og tykke hansker.

Noen meter unna ligger en tykk tarantella mot glassruten.

- Den er giftig. Om man kan dø? Jeg veit ikke, i boka står det at den ikke er så giftig, sier Are tenksomt.

Må holde slangen

Are mener at vi må holde slanger også. Til oppvarming finner han en rød liten slange som ser ond og giftig ut, men som ikke er noen av delene. Eugene er rolig når han holder den og blir ikke stresset selv om den vikler seg rundt halsen hans. Når det er min tur, blir jeg stående stiv og holde krypdyret ut fra kroppen. Tungen kommer ut av munnen hele tida, og det er ikke fristende å slippe den nærmere ansiktet. Ormen oppdager kameraet til videofotograf Lars Eirik og presser seg helt inn i kameraet. Deretter oppdager den noe annet: fotografens hender.

- Det som var så ekkelt, var at jeg så slangen i kameraet, og så plutselig så jeg den ikke lenger, og så kjente jeg noe helt tørt på hånda, forklarer Lars Eirik etterpå.

Den store slangen er tung. Eugene er førstemann ut til å prøve seg. For første gang blir han stresset: Slangehodet beveger seg raskt ned mot sentrale deler på kroppen og han må slåss litt for å dra hodet unna.

Selv blir jeg stående med det tunge dyret godt ut fra kroppen. Det er som å holde i en enorm muskel. Den bukter og vrir seg rundt kroppen, og til slutt blir den lagt rundt halsen min. Jeg lurer på hvordan Britney Spears følte seg på scenen med en gedigen boa.

Hodet dens er ved øret mitt, og hvesingen kan ikke overhøres. Ares gode hjelper, André Fagerlid, har fanget slanger i Australia og forklarer at hvesingen betyr at den kan angripe. Jeg vil ikke holde slangen lenger.

Giftslanger og kongepudler

Det er ingen giftslanger i samlingen, men de giftige ormene kommer etter hvert. Først venter Are på levende pakker med store kvelerslanger. Slangene kommer fra Tyskland og Sverige og kan koste fra 500 kroner til 100 000.

- Jeg venter på ti store slanger. De skulle ha vært her, de kommer når staten har behandlet ferdig alt papirarbeidet, forteller Are begeistret.

- Hvordan går det an å bli så interessert i reptiler?

- Jeg vet ikke. Jeg kan ikke fatte at noen liker fotball. Tenk, 22 svette menn som løper etter en lærkule.

Det har kostet 800 000 kroner å starte Oslos første reptilpark.

- Mor har kausjonert, sier Are.

- Er hun glad i dyr?

- Hun har bare en kongepuddel, sier Are og ryster litt undrende på hodet:

- Det er et rart dyr, vet du. Den er jo ikke vakker.