Med sin tredje plate tar den svenske gruppa Weeping Willows et skritt ut av den suverent utførte, lett nostalgiske dyrkingen av 60-talls, følelsesladd wall-of-sound-pop de dyrket på sine to første album, et prosjekt ikke ulikt norske Midnight Choir. Vokalisten Magnus Carlson har forlatt sin Roy Orbison/Scott Walker-sårbare sangstil til fordel for et mer moderne, energisk uttrykk; mer i kjølvannet etter Michael Stipe og Bono, noe som også understrekes av et tett og fyldig elektronisk komp og kraftig rytme. Den melankolske grunntonen er der ennå, men det musikalske prosjektet er videreutviklet, med en mer personlig og særpreget stil som resultat.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen
