Lærerne er en utsatt yrkesgruppe. Det blir galt nesten uansett hva de gjør. Den nye undervisningsministeren mente lærerne ikke engang kunne skrive norsk og trengte etterutdanning. Andre har uttalt seg enda krassere, og ansett lærerstudentene ukvalifiserte allerede i utgangspunktet så lenge hvem som helst kan starte på lærerutdanningen. Og ikke bare er de for dumme, de er også dovne, kom det fram i en såkalt «undersøkelse» for en tid tilbake. Lærerstudentene arbeidet ikke nok og kvaliteten på lærerne ble deretter, noe som i neste omgang ville gå utover elevene, mente kritikerne.

		Skolen
		Vi kunne ha sagt at skolens viktigste oppgave må være å hindre at barn og unge tilegner seg mer av den type kunnskap som øker urettferdighet, forsterker forskjeller, fremmer konkurranse, individualisme, egoisme, konformitet og strebermentalitet. Hvordan det skulle gjøres, er jeg mildt sagt usikker på, skriver professor Arnulf Kolstad, Psykologisk institutt, Trondheim.

Men hva vil det egentlig si å være en god lærer? Er det så sikkert at det å nyte livet og kanskje reflektere over tilværelsen, ja bent fram stirre ut i tomme lufta, er så bortkastet når man skal fortelle den oppvoksende slekt om meningen med livet? I vår epoke er antagelig effektivitet og stadig økt produktivitet et større problem enn dovenskap og latskap - hvis vi tenker på artens og jordas overlevelse. Hvis homo sapiens hadde vært like destruktivt effektiv i de hundretusener av år det har vært mennesker på jorda, som vi har vært i de siste to hundre år, ville livsgrunnlaget vært borte og menneskeheten utryddet for lengst. Det er på en måte ineffektiviteten og kanskje latskapen som har reddet oss. Derfor finnes det neppe noe ordtak som er mer feilaktig i våre dager enn påstanden om at «dovenskap er roten til alt ondt». Fremfor å hetse dem som klarer å ta det rolig, slappe litt av og la humla suse, burde vi være glade for at de finnes. Om kort tid er antagelig arbeidsnarkomani et større problem for folks helse enn arbeidsløshet. Derfor er det løfterikt dersom lærerne, som skal oppdra barna våre, ikke ser det som livets mening å henge i klokkestrengen og bidra til effektivitets- og produktivitetsvanviddet som raserer livsgrunnlaget på kloden og gjør folk rastløse og forpustete.

Med et undervisningssystem som stiller krav om mer effektiv læring, kan det være nyttig å spørre hva vi vil med en skole. Det hjelper som kjent ikke å gå fort i feil retning. Et effektivt undervisningssystem som utvikler ferdigheter, evner og kunnskaper som bidrar til destruksjon og elendighet er verre en et ineffektivt og lite produktivt system.

Hva vil vi at barn og unge skal lære og utvikle når de er sammen med jevnaldrende og lærere på skolen? Hva slags visjoner har vi for skolen? Hvilke rammer må skolen ha for å understøtte læringsformer og utviklingsprinsipper vi ønsker å realisere?

Vi kunne gått mer radikalt til verks, tatt i betraktning det samfunnet vi lever i, og som av enkelte blir kalt, antagelig galgenhumoristisk eller i hvert fall dypt ironisk: kunnskapssamfunnet, og vi kunne sagt at skolens viktigste oppgave må være å hindre at barn og unge tilegner seg mer av den type kunnskap som ødelegger forutsetningen for liv på jorda, som øker sosial og økonomisk urettferdighet, forsterker forskjeller, fremmer konkurranse, individualisme, egoisme, konformitet og strebermentalitet. Vi burde altså først og fremst sikre at ungdommen lærte minst mulig av dette, og bygge skoler som forhindret den type læring. Det vil være å ta framtida alvorlig, å sørge for fysiske og estetiske rammer der den rådende formen for fordummelse, papegøyementalitet, trening i åndssnobberi og sosial klatring, ble umulig. Hvordan det skulle gjøres, er jeg mildt sagt usikker på. Antagelig er det ingen lett oppgave, og mye vanskeligere enn å skape rom for fortsatt utbredelse av den type kunnskap og (mangel på) forståelse samfunnet trenger for å utvikle seg videre i samme retning som de siste to hundre år.

I våre dager er det nærmest umulig ikke å lære noe, hvis læring er å tilegne seg faktakunnskaper og informasjon. Dagens unge har tilgang til informasjon om nær sagt hva som helst gjennom bibliotek, media og Internett. Skolen trenger ikke å gi slik kunnskap i samme grad som før, men fortelle hvor den finnes. Det er andre sider ved barn og unges utvikling skolen burde konsentrere seg om. Og da er vi inne på de store spørsmål: Hva er formålet med å tilegne seg kunnskap? Eller enda mer basalt: Hvilke egenskaper og ferdigheter vil vi å utvikle hos dem vi underviser? Hva vil vi at ungdom skal «bli», eller «være»?

For min egen del er det kort fortalt å få elever og studenter til å stole på sin egen kunnskap og sin egen klokskap, lære å kjenne sine spesielle og ekstraordinære sider, lære å godta dem, gjerne som noe annerledes og avvikende, og dermed også akseptere andre som annerledes, tørre å utvikle seg videre, være nysgjerrige etter å lære mer på egne premisser, og integrere i sitt eget arsenal av kunnskaper andres verdier og holdninger, meninger og synspunkter. Ikke slik at en skal være enig i lærernes, medelevenes eller pensums fremstillinger, men en skal lære å nyttiggjøre seg det. Det er også viktig å kunne skille såkalte fakta eller kjensgjerninger og tradisjonell kunnskap, fra bruken av fakta til å skape sin egen forståelse.

I praksis lærer for mange som papegøyer. De kan repetere etablert kunnskap, men trenes ikke i å sette sammen kunnskapen til ny erkjennelse, bruke fantasi og kreativitet. I et samfunn som nærmest bønnfaller om nytenkning, originalitet og som vil satse på såkalt «intelligensindustri», er gjenfortelling av det vi allerede vet ingen løsning. Papegøyelæring egner seg best for samfunn som vil reprodusere seg selv, satse på kopiering og status quo, og ikke bryte med eksisterende trender.

Hvis elever skal bevare barns opprinnelige vitebegjær, fantasi og nysgjerrighet, det som bidrar til å åpne opp verden for dem, til fortsatt å være kreative og originale i sin tenkning og praksis, må sikring av kreativiteten, kritikken og nysgjerrigheten være et overordnet mål for skolen. Hvis vi ikke trenes og oppmuntres til fantasifull tenkning, vil den repeterende faktatilegnelsen og pensumpuggingen svekke og etter hvert drepe kreativiteten.

Det er mulig at en i barne- og ungdomsskolen tenker som så, at der skal grunnlaget legges for universitetsstudiene, der fruktene av års pensumpugg skal høstes i form av tøylesløs kreativitet. Men det meste tyder på at en skole med papegøyemålsetting har uopprettelige skadevirkninger. Den kveler naturlig og nødvendig fantasifull tenkning på et tidlig tidspunkt. Mulighetene kommer ikke tilbake. Også elevene blir sosialisert til å akseptere at det å lære egentlig er noe helt annet enn det å skape forståelse selv. Elevene oppfordres til å oppfatte læring som en gledesløs lagring av det andre mener er viktig å kunne. Og pedagogikken, understøttet av skolerom og arkitektoniske løsninger, har nærmest som formål å redusere motstanden mot å lære det en ikke finner verken personlig interessant eller nyttig, og som det er vanskelig å knytte sammen med egen hverdagserfaring og dermed kunnskap fra eget liv.

Det å utvikle seg kan ses på som identisk med læring. Hensikten er å forene vitenskapelig kunnskap med hverdagskunnskapen, å flette de vitenskapelige erkjennelser og begreper inn i den dagligdagse erfaringsverden som gripes med spontane og ikke-vitenskapelig begreper. Det er når de dagligdagse, spontane begrepene bryter seg vei «oppover» mot større grad av abstraksjon, og klargjør veien for de vitenskapelig begrepene på deres vei «nedover» mot større grad av konkret innhold, at utvikling skjer og forståelse skapes.