- heftigklikk.jpg -->Knut Erik Jensen trygler selvfølgelig om trøbbel ved å levere en oppfølger til fjorårets suksess om Berlevåg Mannsangforening. Og han fortjener en smekk.

2

Heftig & Begeistret - På sangens vinger

  • Regi: Knut Erik Jensen
  • Opphavsland: No.
Det gjør vondt å si det. For sjelden har vel en ansamling herrer brøytet seg vei inn i hjertene våre i sterkere grad enn de sangglade guttene fra nord. De inntok oss flerstemt og hjertelig, humoristisk og beskt kommenterende fisk, kvinnfolk, politikk og livet i sin alminnelighet. Sånne mister jo ikke sjarmen over natta.

At «Heftig & begeistret - På sangens vinger» oppleves som en kalddusj fra et fiskedødt Barentshav, er ikke Mannssangforeningens feil. Derimot burde Knut Erik Jensen ha kjent sin besøkelsestid.

Er det noe han burde ha lært av Hollywood og USA, hvor vi altså nå ser koret turnere, er det at oppfølgere sjelden når originalen til anklene. Gode oppfølgere kan telles på få hender. Nummer to-filmer smaker så altfor ofte metallisk av lysten på klingende mynt. Så også denne.

Manipulerende
Dessuten smaker den noe vammelt av forsøket på å manipulere oss inn i den varmen som så umiddelbart åpenbarte seg i fjorårets film. Alt i innledningen, der koret i en langtrukken sekvens synger ved ruinene av World Trade Center, hilser på brannmenn, snakker med gråtende newyorkere - alt der virker det som om Jensen velter seg i katastrofen og sender oss sorgen på sangens vinger bare for å ende opp med å føles påtrengende.

Våre venners relevante og helt betimelige betraktninger omkring 11. september er som våre egne middagsdiskusjoner. De er bare så gamle nå, og middagsdiskusjoner blir det oftest ikke god film av.

Ett fett
Gjennom det vidstrakte landet og helt til det ytterste vest bærer det. Strengt tatt er det ett fett om guttene nå skifter dress i Midtvesten eller som i fjor i Nord-Norge. Om heisaturen forrige gang gikk til Murmansk, foregår begersvingingen i år i California. Og Jensen fortsetter manipuleringen i en unødig nærgående, uttværet scene fra en gråtkvalt telefonsamtale til hjemlandet. Det er verken varmt eller rørende, bare en stund vedkommende burde fått ha for seg selv.

Da hjelper det ikke at vi får øyeblikk av vittige observasjoner, noen muntre bemerkninger og litt fiffige bilder.

«Heftig & begeistret - På sangens vinger» burde vært en ti minutters reportasje i Lørdagsrevyen. På over 100 er den et prosjekt å beklage og dessverre å kjede seg over.

For å bli i det amerikanske: Sorry, babe.

 

Les også