Det Robert Graves her skreiv, det skjedde der nede på knausen, til lyden av bølgjene. Robert Jefferson peika på at me kunne «se hvite måker/ veve en dans over blått vann» - medan Sylvia Plath sa at «Fluer summet gjennom en død rokkes/øyenhuler og angrep hjernens hvelv». Orda snodde seg ut av boka, opp i landskapet og inn i mitt liv.

Kvinne med barn
Eg innbilte meg at eg kunne sjå gjendiktaren, Peter R. Holm, nikka til meg i sandskuggen ved ein knaus lenger borte. Ein erfaren poet med tjue diktsamlingar bak seg, og tidlegare spreidde gjendiktingar. Og med poetisk engasjement i Aralsjøens lagnad!

Holm har samla eit rikt utval poesi i boka «Diktet som tok fjellets plass». Og her sat eg, og diktet tok sin plass. Eg såg ei kvinne gå med eit barn over sanden. Vicente Huidobro sa: «Hun var vakker som luften under en due.»

Huidobro skulle eg nok gjerne sett representert med meir enn eitt dikt! Men her var nok å ta av. Octavio Paz skriv at «poesien/ vandrer frem og tilbake/ mellom det som er/ og det som ikke er», og hans dikt glir over i dette landskapet med sine bilete av vind, vatn og stein slik at du ser elementa på nytt!

Solid
Dei poetane som har fått mest plass er, forutan Paz, Wallace Stevens, blant anna med «Søndag morgen», Mark Strand og Jorge Luis Borges.

Her er elles bare sentrale namn som Pound, Cummings, Heaney og Hughes. Gjendiktingane er sobre og har preg av å ha hatt tid til å gro til og veksa inn i ei god norsk form. Ei solid bok med sterke dikt som har tid til å venta både på meldaren og lesarane. Ta ho med på stranda!