Elvis Presley
«Today, Tomorrow & Forever»
(RCA/BMG)

Av FREDRIK WANDRUP

På disse fire CD-ene får du en mengde slike eksempler, men bare i sjeldne tilfeller (f.eks. «Loving You») er det snakk om en annen versjon enn den som allerede er kjent. Man må derfor være nokså intimt kjent med originalversjonene for å høre vesentlige forskjeller, når da ikke avvikene består i at Elvis avbryter opptakene, vitser i studio, bryter ut i latter etc.

Denne boksen inneholder ingen remikser av typen «A Little More Conversation» (Vær sikker på at det ikke blir den siste!), men interessante konsertopptak og låter spilt inn under uformelle omstendigheter.

Tøyset og vitset
Et relativt ruklete, hittil upublisert liveopptak fra Arkansas i 1956 demonstrerer hvordan Elvis allerede her tøyset med tekstene og vitset med publikum, mens den hardtslående vitaliteten i kjemien mellom Elvis og gitaristen Scotty Moore trollbandt publikum.

Utvalget er personlig, og det nytter ikke å spørre hvorfor ditten eller datten. Utvalget spenner fra de første Sun Records-opptakene i 1956 til de siste studioopptakene på Graceland 20 år seinere.

Det kan synes som en konsekvens at den første låten lar Elvis se lyset i «Harbour Lights», mens den siste, «Hurt», forteller noe om hvor han endte.

Svært variert
I mellomtida er vi innom filmmelodier (som her kommer i et nytt lys), sjeldne B-sider, interessante 70-tallsopptak, latinske arrangementer, gospellåter, mange relativt ukjente kjærlighetsballader, fra Elvis som uten å vite det siterer Shakespeare i «Are You Lonesome Tonight» («...someone said that the world's a stage and each must play a part...») til å true med juling i den ikke så lite voldelige «U.S. Male».

Colin Escotts kommentarer fra låt til låt er solide og innpakningen gjennomført.

Dette er en alternativ versjon av Elvis' kunstneriske utvikling, men den forteller oss ikke noe vi ikke visste fra før.

Linda Gail Lewis
«Out Of The Shadows»
(Ten Records/MNW)

Av ØYVIND RØNNING

Linda Gail Lewis' samarbeid med Van Morrison på duoalbumet «You Win Again» var ikke spesielt vellykket, men her framstår damen kontrollert, selvsikker og troverdig - både i stemmebruken og på tangentene. Kanskje hun endelig kommer seg ut av skyggen til broren Jerry Lee?

Linda har en, mildt sagt, fargerik bakgrunn: turnering med broren fra hun var 14 år, gift åtte ganger (hvorav tre ganger før hun var 16), tidligere narkoman, selvmordskandidat, soloartist og forfatter av biografien «The Devil, Me And Jerry Lee».

Med tanke på hva jeg har hørt av damen før, særlig live, er «Out Of The Shadows» en overraskende spiselig cd i grenselandet mellom country og rockabilly, med et tøft komp med trøkk fra blåsere og selveste The Jordainares på kor. Vel er Linda inspirert av broren, men hun står godt på egne bein. Halvparten av de 18 låtene er hennes egne - med produsent Mark Potters musikkvideo til «I'd Rather Stay Home And Rock'n'Roll» som bonus.

Anita Baker
«Sweet Love - The Very Best Of Anita Baker»
(Rhino/Warner)

Av FREDRIK WANDRUP

Etter å ha utgitt fem plater mellom 1983 og 1994, forsvant vokalisten Anita Baker inn i familiesfæren. De som venter på at hun skal vende tilbake derfra, kan bruke ventetida til denne sammenfatningen av karrieren hittil.

Baker var et av stjerneskuddene innen soul/jazz på 1980-tallet.

Hun overtok på en måte stafettpinnen fra sine søstre i sjangeren og ga storfelte fortolkninger i et utpreget svulmende, men delikat 80-talls lydbilde.

Det låter dvelende og tilbakelent, ikke uten grunn er Baker blitt sammenliknet med Sade. Hun har noe av den samme touch of class, om man får uttrykke det slik.

Hun briljerer uten å overdrive, og man kan håpe at denne samlingen bærer bud om et comeback.

Béla Fleck
«Perpetual Motion»
(Sony Classical)

Av TERJE MOSNES

Fra før av har den amerikanske banjovirtuosen Béla Fleck (44) fått alt fra bluegrass til bebop til å låte som om det er spesialskrevet for banjo. Nå tar han steget videre, til Bach, Chopin, Beethoven, Paganini, Scarlatti, Debussy, Brahms og Tsjajkovskij. Og det handler om helhjertet, seriøs musisering og ikke om PR-fikse «novelty»-påfunn når Béla Anton Leos Fleck - oppkalt etter Bartsk, Dvsrak og Janacek - gir seg klassikerne i vold. For anledningen stiller denne banjoens Charlie Parker uten sine Flecktones, men med likesinnede sjangerkryssere som fiolinisten Joshua Bell og perkusjonisten Evelyn Glennie (begge kjent fra solistopptredener med Oslo-Filharmonien) og ikke minst bassisten Edgar Meyer, som også har produsert og arrangert musikken sammen med Fleck.

Det siste må ha vært nærmest umulig, men altså ikke helt. For her kommer Béla Fleck og plukker ut kjente Bach- og Chopin-temaer, Beethovens variasjoner over «God Save The King» og til og med Paganinis «Moto Perpertuo» så man knapt tror sine egne ører.

Enten han tar melodiføringen eller spiller understemmer og kontrapunkt, skjer det med mestermusikerens klo, og resultatet er at denne musikken får nytt liv, og blir enda litt mer udødelig enn den allerede er.

Og banjo er dessuten ikke så helt ulikt cembalo, selv om du aldri hørte «Duelling Harpsichords» i «Deliverance».

Øystein Wingaard Wolf
«The Ploughman»
(Tine Records)

Av FREDRIK WANDRUP

Øystein Wingaard Wolf er en fargerik og viltvoksende plante i norsk litteratur, treffende karakterisert av Dagbladets Øyvind Rønning i hans liner notes til denne plata. I likhet med visse andre av sine kolleger har Wingaard Wolf også musikalske ambisjoner. Han debuterte i 1998, og her er hans CD nummer to, 11 låter skrevet og framført på engelsk av Wingaard Wolf selv.

Med en utpreget grizzly-rusten, Tom Waits-inspirert stemme slåss han seg gjennom de velformulerte, lyriske visjonene han maler fram i tekstene, backet av en solid gjeng musikere, flere ganger i kreativ duett med Elisabeth Østrem, og i den fengende sangen «Jupiter» sammen med Steinar Albrigtsen. Musikken er inspirert av blues og keltisk folkrock-materiale. En hyggelig og stort sett lavmælt plate, som belyser fenomenet Wingaard Wolf fra en uvant vinkel, men som vel må sies å representere et sidebruk til den energiske litterære karrieren.

Chris Brokaw
«Red Cities»
(12XU/TUBA)

Av SVEN OVE BAKKE

Thalia Zedek overbeviste stort med sin solodebut «Been Here And Gone» i fjor. Nå er det hennes produktive Come-kollega Chris Brokaws tur. Han trommet også i Codeine, har turnert med Steve Wynn og var seinest i fjor aktuell med Pullman, hvor han samarbeider blant annet med folk fra Tortoise.

«Red Cities» er en tidvis skisseaktig og søkende instrumentalplate full av mørke stemninger, subtile og skarpe gitarløp og oppfinnsomme, men minimalistiske trommegrooves. Brokaw legger seg et sted mellom Slint, White Stripes og Neil Youngs elektriske «Dead Man»-soundtrack. Bacharach-klassikeren «The Look Of Love» dukker opp mot slutten og fungerer som et fyrtårn i brott postrocksjø.

Serena Maneesh
«Fixxation ep»
(Honeymilk Records)

Av MARTA BREEN

Noe stort er i gjære! Trommeslager Emil Nikolaisen fra skranglepopbandet Loch Ness Mouse og Flekkefjord-rock-erne Silver har et nytt band på gang. Serena Maneesh er så retro det er mulig å bli, men oppleves likevel som et friskt pust. Smått psykedeliske melodilinjer og en tander kvinnevokal preger de fire vakre låtene. Førstesporet «Drive Me Home The Lonely Nights» slår an Velvet Underground-tonen som preger hele ep-en. På «Blues Like Beehive» er Iggy Pop til stede. Men ep-ens kanskje beste spor er «Ballad Of Jeze Ballet», med St. Thomas-fiolinist Eivind Schous skeive toner. Dette ferske bandet er signet på nystartede Honeymilk Records, som springer ut fra utestedet Mono i Oslo. Bandet skal spille sin første (!) konsert under Øyafestivalens klubbdager i neste uke.

Linda Thompson
«Fashionably Late»
(Rounder/Playground)

Av ØYVIND RØNNING

Dette er nemlig Linda Thompsons første plate siden «One Clear Moment» i 1985, hennes eneste soloalbum etter duosamarbeidet med tidligere ektemann Richard Thompson (de ga ut seks plater). Linda mistet stemmen og ble rammet av prestasjonsangst og sceneskrekk («hysterical dysphonia» er den medisinske betegnelsen), og trakk seg tilbake for å drive en antikvitetsbutikk i London.

Mor og sønn
Men så dukker hun altså opp med en fantastisk plate med ti folk-låter, hvorav halvparten er skrevet i samarbeid med sønnen Teddy (som også spiller akustisk gitar og synger flott).

I kompet finner vi også folk som bassisten Danny Thompson, som også har samarbeidet med Richard, Van Dyke Parks (trekkspill/orgel), Rufus Wainwright (kor) og gamle Fairport Convention-musikere som Dave Mattacks (trommer), Dave Pegg (bass/mandolin), Jerry Donahue (el.gitar) og - faktisk - til og med Richard Thompson (el.gitar/kor).

Venner igjen
Linda og Richard hadde ikke noe pent brudd, men det er kanskje lappet over en gang for alle med den avsluttende «Dear Old Man of Mine»!

Jeg får umiddelbart assosiasjoner til et annet Fairport-medlem, avdøde Sandy Denny, når jeg hører Linda. Kanskje ikke så rart, siden de var venninner. Samtidig er Linda og hennes fløyelsstemme så til stede selv, at hun gjør alle sammenlikninger til skamme. Hver låt og hver tekstlinje er som meislet i stein, og hver lille tone er nøye gjennomtenkt.

«Fashionably Late» er en ganske stille og tvers igjennom ordentlig plate som du bør unne deg og som du vil bli glad i. Men bruk tid på den.

Paul Westerberg
«Stereo» (+ «Mono»)
(Vagrant Records)

Av ØYVIND RØNNING

Minneapolis' Paul Westerberg, eks The Replacements, er ikke som andre artister. Hans «Suicaine Gratifaction», co-produsert med Don Was, var blant 1999s beste plater. Denne gang velger han å gi ut to plater samtidig, den relativt støyende «Mono» under psevdonymet Grandpaboy ( «rock'n'roll spilt inn i farta på dårlig utstyr, med svette hender og uklare hensikter» ), og «Stereo» ( «spilt inn live hjemme over en toårsperiode, midt på natta, gjerne komponert på sparket mens båndet ruller og uten tanke for eventuelle feil. Uprofesjonelt, kanskje. Ekte? Udiskutabelt») , som Westerberg selv skriver på coveret.

Som vanlig spiller han instrumentene stort sett selv. «Mono» er rett fram rock'n'roll, mens den neddempede «Stereo» - stort sett med Westerberg og hans akustiske gitar - har noe bedre låter og minner om «Suicaine...». Begge platene har sine gode (og nesten ingen dårlige) sider, men det er «Stereo» som framstår som den beste av de to.

Calvin Johnson
«What Was Me»
(K Records/Tuba)

Av SVEN OVE BAKKE

Du verden. Beat Happening-grunnlegger, K Records-sjef og mannen bak supre sideprosjekter som Halo Benders og Dub Narcotic Sound System går omsider solo, og er, om mulig, mer alternativ enn noensinne.

«What Was Me» er ei underlig plate. Omtrent halvparten er a cappella, og alle som har hørt den vindskeive «syng-med-den-stemmen-du-har»-vokalen på platene til Beat Happening skjønner umiddelbart at dette ikke nødvendigvis er noen kjempeidé. Selv om de litt bedehusaktige vokalsporene antyder melodiske kvaliteter, er den ultraminimalistiske «What Was Me» best når Johnson inntar en mer tradisjonell trubadurrolle alene med nylonstrengegitaren. Den nydelige «Warm Days» og den dunkle 30-tallsaktige folklåta «Lies Goodbye» viser at Johnson fortsatt har sterke ting på lager etter 20 år i undergrunnsbransjen.

David Bowie
«Ziggy Stardust - 30th Anniversary 2CD Edition»
(EMI)

Av FREDRIK WANDRUP

6. juni 1972 utga David Bowie sin inntil da mest suksessfulle LP, og nøyaktig en måned seinere opptrådte han på Top Of the Pops på britisk TV som Ziggy Stardust med låten «Starman» . Resten er historie.

8. juli opptrådte Bowie med Spiders from Mars på en protestkonsert mot utryddelse av hvalen i London. Mick Ronson var på plass med gitaren, og Lou Reed sto på scenen. I kraft av å være Bowies spesielle gjest opptrådte han i England for første gang. Grunnlaget ble lagt for flere omfattende turneer som blant annet sørget for Bowies gjennombrudd i USA.

Bowies Andy Warhol-inspirerte, spektakulære rollespill som rockhelten Ziggy ble hans første hovedrolle på rockarenaen. Med sminke, rødt hår, glamkostyme og androgyne trekk klarte han å sjokkere verden og forespeilte samtidig pønkimaget som lå noen år fram i tid. I den interessante teksten til denne jubileumsutgaven av Ziggy går det fram at Bowie i juni 1972 reiste til USA ens ærend for å se Elvis Presley opptre i Madison Square Garden, iført Ziggy-kostymet: «Jeg fikk utrolig gode plasser og satte meg. Han så på meg. Og hvis blikk kunne drepe!!» Bowie følte at Elvis spiddet ham med øynene og at han var nær ved å ødelegge hele konserten.

Mer om dette og mye annet på denne lekre utgivelsen, med Ziggy-plata i optimalt remastret utgave og en bonus-CD med låter som ikke kom med på plata, nye mikser og versjoner av kjent stoff, dessuten interessante demo-versjoner av «Lady Stardust» og «Ziggy Stardust» .

Tragically Hip
«In Violet Light»
(Zoé Records/Playground)

Av ØYVIND RØNNING

Kanadiske Tragically Hip har eksistert siden 1983, uten å bli altfor hippe. Det er et typisk indierockband som hele tida har lagd musikk uavhengig av kommersielle hensyn, men som nærmest på tross av dette gjennomførte flere stadionturneer i USA på 90-tallet - toppet med deltakelse på 99-utgaven av Woodstock-festivalen.

«In Violet Light» er gruppas niende plate, og låtene er skrevet av de fem medlemmene i fellesskap. Tekstene holder et høyt nivå. Kanadierne siterer forfattere som Raymond Carver og John Gardner og spiller sin blanding av rock'n'roll, rootsrock og pop i et slags R.E.M. møter Nirvana-landskap. Vokalisten høres ut som Michael Stipe og bandet spilte en slags grønsj lenge før det ble et begrep.

Claude Challe
«Nirvana Lounge»
(Wagram/MNW)

Albert De Paname & Felix
«Maxim's de Paris»
(Wagram/MNW)
Vil du ha chill out som streber mot indre ro, er dette platene.

Av FREDRIK WANDRUP

Det franske plateselskapet Wagram er et av de ledende på chill out/lounge-fronten, og her er to dobbelt-cd-er, begge pakket inn som de rene bryllupspresanger. Innenfor de lekre coverne viser de seg dessuten å inneholde musikk som fører langt ut av alt som heter dystre hverdager, inn i en drømmeverden av myke rytmer og forsiktige lyder, ispedd sang som mest av alt likner bønner om frelse.

Dette er ikke noe for den som har det travelt og vil fort fram i den daglige trafikken av ting som skal rekkes. Begge platene er tilknyttet skjenkesteder i Paris; det tradisjonsrike Maxim og den moderne baren Nirvana, men det er synd å si at dette kompet innbyr til flatfyll. Felles har musikken på disse platene diverse møter mellom kontraster, etniske elementer eller tradisjonell kafémusikk, hyllet inn i elektroniske innpakninger, det hele åpenbart utført i troen på at musikken kan føre til en midlertidig sjelefred.

Dog Age
«When The Fish Are Down»
(Voices of Wonder/VME)

Av ØYVIND RØNNING

Ethvert band som nevner den svenske 70-tallstrioen November som referanse, og som attpåtil gjør et par av gruppas låter, fortjener dyp respekt. Dog Age gjør en November-variant kalt «Eman On Sah Dog» og dessuten en troverdig versjon av deres «Rödluvan» . Gruppa, som bygger på deler av Ym-stammen og har eksistert siden 1987, spiller hederlig undergrunnsrock uten å ha fått det store gjennombruddet - for å si det pent. Med sin psykedelia og progrock, blandet med Beatles-referanser og en dose britisk folkrock, har låtskriverne Jørn Smedslund, Harald Beckstrøm og Jon Anders Strand (pluss Øystein Jevanord og Ola Sørlie) laget sitt «Sgt. Pepper», riktignok noe ujevnt og med årets kanskje styggeste og minst innbydende cover. Men hatten av for at de aldri gir opp.

TRUSTcompany
«The Lonely Position of Neutral»
(Geffen/Universal)

Av SVEN OVE BAKKE

TRUSTcompany debuterer på stort selskap med et album som både låt- og lydmessig legger seg kloss opptil nu-metalens kanskje største band, Linkin Park. Økonomisk er det sikkert smart, men på plate er det rent ut forferdelig. Åpningslåta «Downfall» er en håpløs låt med skrikete, hakkete vers og melodiøst grønsjrefreng av den typen som har gitt nu-metalsjangeren et dårlig rykte. Og slik fortsetter det.

Baxter Dury
«Len Parrot's Memorial Lift»
(Rought Trade)

Av MARTA BREEN

To år etter at den britiske punk-egenden Ian Dury døde av kreft, platedebuterer sønnen Baxter Dury. Opphavet til tross: det høres ut som om unge Baxter ble flasket opp på John Lennon, John Cale og Mercury Rev snarere enn punkrockerne The Blockheads. «Len Parrot's Memorial Lift» er en småsær og lett psykedelisk skive, som stadig veksler mellom kvinnelig og mannlig vokal. Dury skriver stillfarende, uforutsigbar og detaljrik poprock. «Beneath the Underdog» har en strålende melodi, det samme gjelder for den groovy «Lucifer's Grain». Absolutt et navn for framtida.

Kristin Berglund
«Where's The Soul Gonna Go»
(Blue Mood Records/BMG)

Av ØYVIND RØNNING

Det er ikke tilfeldig at Kristin Berglund slipper sin nye cd på åpningsdagen til Notodden Blues Festival førstkommende torsdag.

For to år siden mottok hun festivalens egen pris, og hun spiller under den offisielle åpningen på Bluestown Stage torsdag og i forskjellige settinger under festivalen.

Hyllest
Men det er ikke alt; hennes nye cd er mesterlig spilt inn og produsert av Steve Wold i hans Juke Joint Studio i bluesbyen med flere aktuelle festivalartister - og inneholder attpåtil en hyllest til byen og festivalen kalt, nettopp, «Bluestown» !

Etter noen stille år gjorde Berglund i 1999 comeback med det kritikerroste albumet «Rib Bone Of My Own». Kompet er fortsatt halvakustisk, men stilmessig er spennet enda større enn sist.

Det er ikke mye her som minner om Kristins store inspirasjonskilde Memphis Minnie, i stedet får vi råere saker som Bessie Smith-hyllesten «The Empress Of The Blues» (med Bjørn Berge på slidegitar og tøff koring), sløye ballader og gospel ( «I Pray The Lord Will Be My Shepherd» ) med unge Amund Maarud på gitar.

Jan Tore Lauritsens trekkspill piffer opp «Old Lady's Blues» og Notoddens egne Espen Fjelle og Jostein Forsberg bidrar på Hammond B-3/orgel/piano og munnspill her og der. Det øvrige gitararbeidet, enten det er blues eller lettere jazzinspirert, besørges av Kristin selv og Espen Liland - mens Rune Endal og Gordon Fjeld trakterer bass og trommer.

Berglund har skrevet samtlige låter, fra små feministiske fakler og sanger om gamle bluesdamer til personlige betraktninger - som «For My Golden Eagle» og den fine bonuslåta «The Big Dipper» .

Stemmen
At plata er blitt så bra, skyldes også at Berglund er blitt enda mer moden som artist, og at hun bruker stemmen mer - og mer bevisst - enn før.

Så da er det bare å gratulere!Det er ikke tilfeldig at Kristin Berglund slipper sin nye cd på åpningsdagen til Notodden Blues Festival førstkommende torsdag.

For to år siden mottok hun festivalens egen pris, og hun spiller under den offisielle åpningen på Bluestown Stage torsdag og i forskjellige settinger under festivalen.

Hyllest
Men det er ikke alt; hennes nye cd er mesterlig spilt inn og produsert av Steve Wold i hans Juke Joint Studio i bluesbyen med flere aktuelle festivalartister - og inneholder attpåtil en hyllest til byen og festivalen kalt, nettopp, «Bluestown» !

Etter noen stille år gjorde Berglund i 1999 comeback med det kritikerroste albumet «Rib Bone Of My Own». Kompet er fortsatt halvakustisk, men stilmessig er spennet enda større enn sist.

Det er ikke mye her som minner om Kristins store inspirasjonskilde Memphis Minnie, i stedet får vi råere saker som Bessie Smith-hyllesten «The Empress Of The Blues» (med Bjørn Berge på slidegitar og tøff koring), sløye ballader og gospel ( «I Pray The Lord Will Be My Shepherd» ) med unge Amund Maarud på gitar.

Jan Tore Lauritsens trekkspill piffer opp «Old Lady's Blues» og Notoddens egne Espen Fjelle og Jostein Forsberg bidrar på Hammond B-3/orgel/piano og munnspill her og der. Det øvrige gitararbeidet, enten det er blues eller lettere jazzinspirert, besørges av Kristin selv og Espen Liland - mens Rune Endal og Gordon Fjeld trakterer bass og trommer.

Berglund har skrevet samtlige låter, fra små feministiske fakler og sanger om gamle bluesdamer til personlige betraktninger - som «For My Golden Eagle» og den fine bonuslåta «The Big Dipper» .

Stemmen
At plata er blitt så bra, skyldes også at Berglund er blitt enda mer moden som artist, og at hun bruker stemmen mer - og mer bevisst - enn før.

Så da er det bare å gratulere!