- DI_6dk26kcz.jpg -->Agent Jack Ryan, for lengst pensjonert av Harrison Ford, våkner sånn måtelig til live igjen i form av Ben Affleck.

3

Det absolutte mareritt

  • Regi: Phil Alden Robinson
  • Opphavsland: Am.
 JYPLING:  Ben Affleck som agent Jack Ryan i «Det absolutte mareritt» klarer ikke å gjøre filmen til mer enn rutinert spionunderholdning.

JYPLING: Ben Affleck som agent Jack Ryan i «Det absolutte mareritt» klarer ikke å gjøre filmen til mer enn rutinert spionunderholdning.

Affleck, som kunne vært Fords sønn, viser oss i 2002 hvordan agenten kom til å bli så rasende dyktig alt i 1990, da Alec Baldwin for første gang framstilte Jack Ryan i «Jakten på Rød Oktober» - hvorpå Harrison altså førte ham ut i alderdommen i henholdsvis «Patriotenes spill» (1992) og «Overhengende fare» (1994).

I årets spionthriller foregår handlingen i nåtid, for nå å være klinkende klar. Det er altså snakk om en foryngelseskur av dimensjoner.

Forfatteren Tom Clancys suksessfigur basker i år med atomvåpen og terrorister, stormaktsspill og konspirasjoner, nyfascister og våpenhandlere, politikkens hauker og duer. Historien beveger seg fra Midtøsten til USA, til Russland og Tsjetsjenia. Hvorfra stammer egentlig atombomben som så skjebnesvangert kommer på avveie? Og vil presidentene i USA og Russland virkelig trykke på den røde knappen i gjensidig mistillit til hverandre?

Jypling og veteran
Agent Ryan, analytiker i CIA i denne sin annen ungdom, er den eneste med virkelig kunnskap om Russlands nyinnsatte president. Hans sjef Bill Cabot (Morgan Freeman) forstår at jyplingen må brukes, og tar ham med i de innerste av politikkens sirkler.

Freeman står som den klippen han er i en rolle han ikke kan gjøre svært mye ut av. Han har tilstedeværelse, og kan med et skeivt smil formidle en personlighet.

Sånn sett er det verre med Affleck, en standard kjekkas og A4-skuespiller. Affleck sliter og mangler det lille ekstra som gjør ham og hans person interessant.

Bomber og rutine
Det er jo ikke bare hans feil. Spionthrillere har det ofte med å ta lett på persontegninger, og nær samtlige taskenspillere tråkker her rundt i stereotypisk klister - til dels overveldende akkompagnert av musikk signert Jerry Goldsmith, som spar atomtrusselen inn i ørene våre med pauker og basuner.

På plussiden bygger Phil Alden Robinson opp en thriller uten mas og frenetisk kav - inntil bombene krever sitt oppstyr.

Men «Det absolutte mareritt» skaper knapt oppstandelse i kinosetene med sitt rutinerte ganglag mot en slutt like velkjent som værmeldingen.

 

Les også