«Abels geni fremstod nærmest som en vitenskapelig mutasjon ved det nye norske universitet.»

Det er i morgen - 5. august 2002 - 200 år siden vår store matematiker Niels Henrik Abel ble født. Selv om han døde knapt 27 år gammel, etterlot han seg et livsverk som plasserer ham blant de største matematikere gjennom alle tider. Abel-jubileet blir i år feiret med mange arrangementer. Hovedfeiringen var Abel-konferansen i Oslo i juni i år, og i morgen vil jubileet bli markert på Froland Verk, hvor han døde 6. april 1829.

Niels Henrik Abel er et av de få virkelig store genier vårt land har fostret - kanskje det største! Hans virke fant sted like etter 1814, i en tid da Norge var en ung nasjon på leting etter sin identitet, og etter hvert som berømmelsen kom etter hans død, ble han en del av den nasjonale stolthet som ledet til unionsoppløsningen i 1905. Hans livshistorie fascinerer de fleste som hører den, og i Norge har alle med videregående skole hørt om Abel. Dette imponerer utenlandske matematikere.

Abels geni ble oppdaget av hans nye matematikklærer Bernt M. Holmboe da han var i 16-årsalderen. Fra da av gikk utviklingen frem til den matematiske forskningsfront uhyre raskt. Hva er det så Abel har gjort som gjør at han er så berømt?

Mange har slitt med 2.-gradsligninger i skolen. Disse er dog enkle å løse. 3.- og 4.-gradsligninger er atskillig verre, men disse var løst på Abels tid. Om 5.-gradsligningen og høyere grads ligninger kunne løses på samme måte, var et av de store problemer i datidens matematikk. I 1824 viste Abel at den generelle 5.-gradsligning ikke kan løses ved rotutdraging. Dette hadde matematikerne strevd med i over 300 år. Resultatet bringer Abel inn i rekken av de virkelig store matematikere. Sammen med franskmannen E. Galois' arbeider ledet det til gruppebegrepet, som er en fundamental byggestein for den videre matematikk og moderne fysikk.

Senere beveget Abel seg inn i andre sentrale matematiske områder, hvor han kom med revolusjonerende bidrag som har påvirket nesten all senere matematikk i en eller annen form.

Under sin store utenlandsreise til blant annet Berlin og Paris i 1825- 27 skrev han ferdig kanskje sin mest berømte avhandling, som inneholdt «Abels addisjonsteorem». Denne avhandlingen innleverte han til Det franske akademi, men de som skulle bedømme den, la den til side, og på grunn av mange uheldige omstendigheter ble den først trykt i 1841 - lenge etter Abels død. Under trykkingen forsvant manuskriptet, og først i 1952 lyktes det den norske matematiker Viggo Brun å finne originalmanuskriptet på noen få sider nær, i biblioteket i Firenze. Dette manuskriptet ble i juni i år utstilt på Blindern under Abel-konferansen. Vi får håpe at det nå kan bli der det vitterligen hører hjemme.

Abel var naturlig nok bekymret for skjebnen til mesterverket sitt. Julen 1828 tilbrakte han på Froland Verk ved Arendal hos sin forlovede. Han var da meget syk med langt fremskreden tuberkulose. Men i løpet av julen maktet han å skrive sammen et to siders resymé av den store Pariser-avhandlingen. Avhandlingen er datert 6. januar 1829, og ble senere trykt i Crelles Journal i Berlin. Dette er en genial oppsummering av hans store avhandling, som han fryktet aldri skulle bli trykt. Vår store nålevende matematiker, Atle Selberg, uttrykte nylig at særlig denne siste avhandlingen til Abel hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, og at «Den syntes alltid som ren magi for meg. Verken Gauss eller Riemann eller noen annen har noe som kan måle seg med denne». Det er sterke ord fra en annen stor matematiker, som ikke er kjent for å misbruke superlativene!

Abels geni fremstod nærmest som en vitenskapelig mutasjon ved det nye norske universitet. For den videre utviklingen av norsk matematikk kom Abel til å bety en enorm inspirasjon. Dette har bidratt til at norsk matematikk har hevdet seg svært godt internasjonalt, og disse stolte tradisjoner er representert ved navn som Ludvig Sylow, Sophus Lie, Axel Thue, Thoralf Skolem, Viggo Brun og Atle Selberg.

Mange stiller i dag spørsmålet om hva Abel kunne ha utrettet om han hadde fått leve videre til en normal alder. En skulle nok tro at han ville fått utdypet sine tanker i mye større grad enn han fikk tid til - især gruppebegrepet og ligningsteorien. Men om han ville ha oppdaget nye Magellanske streder til nye matematiske oseaner, ja det blir bare spekulasjoner. Ofte i matematikkens historie kommer de mest fundamentale ideer i ung alder, og senere arbeider blir lett parafraser over disse.

En kan heller ikke si at Abel ble dårlig behandlet av sin samtid. Han fikk reisestipend for å komme seg ut i verden og treffe andre matematikere, først til København og senere til Berlin og Paris. Hans økonomi var dårlig, men det skyldtes også at han måtte ta hånd om familiens gjeld etter farens tidlige død i 1820. Det ble etter hvert arbeidet hardt for at han skulle få en fast stilling ved Universitetet. Det var jo ingen som visste at han skulle dø så ung, og en følte nok at en hadde bedre tid på seg til å hjelpe ham. Det tragiske var at brevet med kallelse til en stilling i Berlin først ankom Froland to dager etter hans død!

Brukes Abels arbeider i dag? Indirekte i stor grad. Matematikk er en gammel og kumulativ vitenskap hvor stein legges på stein, og de store gamle steinene er med til å holde de nye oppe. Matematikk skrives også annerledes i dag, og det er derfor ikke umiddelbart enkelt å lese Abels arbeider. Men påvirkningen av Abels arbeider på matematikken har vært enorm. De vil stå som lysende monumenter for all fremtid. Abel er ikke bare stor i Norge, han er en internasjonal gigant. Det ser en lett av den internasjonale omtale som blir ham til del nå i dette jubileumsåret.

Om Abel hadde levd i dag, ville han da også ha blitt matematiker? Personlig er jeg overbevist om det. For matematikk bygger på en indre drivkraft - liksom i kunsten - som dens sanne dyrkere ikke kan motstå. Det er matematikkens natur, og den blir til tider like mye en lidenskap som en vitenskap. Det er Abels liv et vitnesbyrd om.

Abeler vokser ikke på trær. Han var som hans venn Crelle skrev «et av de sjeldne vesener naturen skaper knapt en gang i et århundre». Men det er uhyre viktig å stimulere den matematiske vitenskap i Abels ånd, og holde den ved like på høyt nivå, for at nye Abeler skal dukke opp og få utfolde seg.

Abel-jubileet er derfor en viktig markering som ikke bare vil minne oss om vår store matematiker, men også bidra til at han kan virke som en fremtidig inspirasjon for både norsk og internasjonal matematikk.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no