- filmsak2323.jpg -->Estetisk, med ro og gode skuespillere, skildrer Unni Straume tre kvinners reaksjoner på en manns død - så lekkert at det virker utstudert.

3

Musikk for bryllup og begravelser

  • Regi: Unni Straume
  • Opphavsland: No
Straume er en sjelden plante i norsk film, med poetisk sans for bilder og språk, uten trang til å henfalle til publikumsfrieri ved hjelp av støyende tempo og masete effekter. Derfor er det grunn til å vente seg mye av denne personlige regissøren, og derfor er det synd at hennes bidrag på den kommende Venezia-festivalen kjører seg fast i sin egen gjennomtenkte utforming.

Dramatisk død
«Musikk for bryllup og begravelser» er skrevet spesielt for Lena Endre. Som suksessforfatteren Sara bærer hun sin del av et lavmælt drama med naturlig innlevelse, et menneske vi tror på.

Sara bor i en villa ved sjøen, minimalistisk estetisk, så kjølig grensende til det antiseptiske at den virker uberørt av alt menneskelig. Huset er arkitekttegnet av hennes eksmann Peter (Bjørn Floberg), også han i det ytre uklanderlig, emosjonelt innestengt, der han oppsøker Sara tydelig bærende på en vond byrde. Neste morgen finner hun ham død for egen hånd, hvorpå hans nye modellkone Helen (Petronella Barker) og hans elskerinne Kaja (Rebecka Hemse) i tur og orden gjør entré - ute etter å forstå, etter å bearbeide sorgen og komme videre.

Hvem er de?
Før Floberg, for øvrig utstyrt med et unødvendig pussig fippskjegg, forsvinner ut av bildet, gjør han en meget god figur med sin hemmede, fortvilte Peter. Hans innledende samtale med Sara er filmens beste dialog, med undertoner av besk humor, og der det meste sies om et liv og en ulykke de ikke greide å takle sammen.

Det uuttalte er like viktig som det talte i flere av dialogene. Dels fungerer det, dels skaper det ingen reaksjon hos oss som ser - for hvordan er egentlig disse personene?

Verken Barker eller Hemse kan, selv med godt spill, egentlig vise oss hvem en noe merkelig sørgende enke eller en småhysterisk ung elskerinne i bunn og grunn er.

Uforløste
De forblir statisk uforløste, konstruerte personer i likhet med filmen. Bare Endre og Floberg har umiddelbart tak på sine mennesker. Saras serbiske leieboer (Goran Bregovic) i kjelleren - hvorfor er han så viktig for henne? Vi ser ham bare i korte scener, ingen mann av betydelig inntrykk. Og hvorfor, kjære Unni Straume, må vi få den evinnelige scenen hvor hovedpersonen spør en tilfeldig forbipasserende om han vil ligge med henne?

Uopplevd kjedelig
Sånt gjør folk i desperasjon, men her virker det manustenkt i stedet for naturlig, dessuten som en diger kvinneklisjé. Lagt inn i et lekkert billedspråk - hvert bilde er vakkert gjennomkomponert fra Harald Paalgards hånd - er dette filmens problem. Det skal ikke gå an å kjede seg over så opprivende hendelser som disse menneskene utsettes for, men det er hva som skjer. Vi gis ikke sjansen til å oppleve. I stedet blir vi sittende og betrakte og lure på hvor de nå skal hen, hele bunten. Et fargerikt orkester mot slutten virker kunstig i sin overtydelige tilstedeværelse.

Det er så flinkt, alt sammen. Men «Musikk for bryllup og begravelser» synder mot selve tittelen. Den beveger slett ikke.

 

Les også