Vår finske helt blir rundjult på det kraftigste og våkner opp uten hukommelse. Dermed får han også et nytt liv.

6

Mannen uten minne

  • Regi: Aki Kaurismäki
  • Opphavsland: Finsk
Aki Kaurismäkis fantastiske, realistiske, varme og absurd vittige eventyr om Ms (Markku Peltola) stillferdige strev for å finne en identitet og en menneskelighet han kan leve med, mottok juryens nest gjeveste pris under årets filmfestival i Cannes og ga også Kati Outinen skuespillerprisen for rollen som frelsesarmésoldaten Irma. Hederen er vel fortjent, for Kaurismäki skaper storartet, personlig filmkunst.

Hunden Hannibal
Frelsesarmeen, hvori opptatt et orkester med uventet sans for dansbar jubelrock med tekster om det djevelske, inntar en vesentlig plass i Ms tilbakeføring til livet - med den forsagte Irma som kjernen i et håp om kjærlighet.

Vi har også hunden Hannibal, tispe, uten den fjerneste likhet med filmkannibalen fra «Nattsvermeren» hun kanskje er oppkalt etter, rause containerbeboere, en bank solgt til Nord-Korea, samt en svært samvittighetsfull bankraner. Ikke mange andre enn Kaurismäki kan skape løssluppen humor av at to gravalvorlige paragrafryttere resiterer store deler av den finske løsgjengerloven og reglene for mentale pasienters rettigheter.

Alt dette og mer til gjør regissøren med den største selvfølge og lavmælt som en bomullsdott, slik han tilsvarende naturlig skildrer et miljø av såkalte tapere på samfunnets bunnivå. Der kjenner han seg åpenbart hjemme, og der fins den godheten og solidariteten som i tillegg til Ms egen oppdrift redder ham fra undergangen. Der fins dessuten ensomhet, lengsel, sårhet, humor og små stunder av stor lykke.

Mangfoldig
Med så mange ingredienser må «Mannen uten minne» bli en mangfoldig opplevelse. Det er den på flere plan. Gjennom loslitte, ofte pussige, miljøer formidler finnen en følelse av tidløshet. Vi kan befinne oss i hvilket som helst av flere tiår, slik også elegant bruk av musikalsk følge bidrar til fornemmelsen. Samtidig virker Kaurismäki aldri annet enn autentisk i sine billedlige skildringer.

Viktigst framstår hans mennesker som ekte, om aldri så originale i framtoning, gjennom knappe og uventede dialoger, spilt av skuespillere med innlevelse og forståelse for sine særegne typer.

Helheten blir en både svart og myk poesi, servert av en regissør som ikke bryr seg med å ta mer en ett opptak av hver scene. Det holder, mener Aki Kaurismäki. Det holder gudbedre for oss, også.

 

Les også