I lektor Jon Hustads nye bok «Skolen som forsvann» skildres fiendebildet reservasjonsløst og på et hverdagsspråk som er til å forstå også for de uinnvidde.

«Det noverande systemet er nær meiningslaust, i tillegg til å vere ei krenking av norske skoleelevar. Eg finn systemet politisk øydelagt, skadeleg for alle som vil lære seg noko, og i praksis umogeleg å få til å fungere.» Med denne dødsdommen over norsk skole innleder lektor Jon Hustad sin nye bok «Skolen som forsvann» (Det Norske Samlaget). Om lag 150 sider lenger framme avslutter han like nådeløst henrettende: «Skolen er død, grava er kalka, og all skolekritikk framstår som meiningslaus.»

Mellom innledningen og avslutningen følger elendighetsbeskrivelsene tett som hagl. Elevene er kunnskapsløse. Ved utgangen av den obligatoriske skolen kjenner de ikke kommareglene og vet ikke hva en hovedsetning er. Når de kommer til lærerskolen, er det bare et mindretall som kan løse elementære prosentregningsoppgaver. Og hva som verre er: Norsk skole har blitt dårligere gjennom de siste tiårene. Når det gjelder grunnskolen, har vi gått fra å være best til å være middelmådige. Norske skoleelever plages mer av bråk og mangelfull disiplin enn elevene i andre land. Dette kunne en kanskje ha båret over med om det var slik at elevene trivdes bedre i skolen i dag enn de gjorde før. Men Hustad påstår at i dagens skole med åpne landskap øker risikoen for problematferd. Det kunne ha virket forsonende om den norske enhetsskolen hadde fungert sosialt utjevnende, men det har den heller ikke gjort. Den har derimot økt forskjellene mellom de beste og de svakeste elevene.

Slik Hustad ser det, skyldes forfallet at skolen har mistet troen på basiskunnskapenes verdi, sluppet tøylene og gitt elevene en nesten ubegrenset frihet og selvråderett. Skolen har sviktet fordi den har budt elevene på lek og fleksitid, problembasert læring med tidsødende prosjektarbeider, færre tavler og færre eksamener. Hans resept for en restaurasjon lyder slik: La oss vende tilbake til de gode tradisjonene med konsentrasjon om basiskunnskapene, læreren som udiskutabel autoritet og hardt arbeid.

Når skylden skal plasseres, peker Hustad konkret på tre aktører. To bevegelser er ansvarlige. Den ene er Arbeiderpartiet, som har erstattet folkeopplysningsskolen med en omsorgs- og oppdragelsesskole. Den andre er den progressive pedagogikken som har insistert på at grensesetting, krav og pugg er skadelig for skolesvake barn - og som derfor har berøvet alle barn evnen til å utvikle selvdisiplin og gode basiskunnskaper. Vel framme ved det siste tiårets reformer velter Hustad all skyld over på en enkelt person, Gudmund Hernes: «I praksis var det ein mann, og ein mann åleine, som stod bak desse endringane, tidlegare kyrkje- og undervisningsminister Gudmund Hernes.» Maktmisbrukeren Hernes gjøres ansvarlig for at den norske lærerstanden har mistet motet, selvrespekten, anseelsen. Dyslektikeren Hernes har skylden for at elevene nå tilbys et ansvar for egen læring som de ikke er voksne for. Og renessansemennesket Hernes gjøres sannelig også ansvarlig for at respekten for solide kunnskaper er forsvunnet i skolen

Jeg har sympati for Jon Hustads såkalt «forfattersuverene» essay. Boka hans inneholder ingen nye opplysninger eller vurderinger, ingen overraskende og spennende perspektiver, ingen ukjent jammer. Smerten og raseriet i den har jeg også møtt før. Det vil si: Raseriet som Hustad upolert formidler, har jeg kanskje heller fått formidlet som sorg, fortvilelse og oppgitthet. Mange lærere, særlig av den eldre generasjonen, sørger over forfallet i en institusjon de har elsket, og de er fortvilet over overfladiskheten og ettergivenheten som kjennetegner så mange av de nye påfunnene. Noen av dem, og jeg tror med en viss rett, betrakter den nye friheten som elevene i dag får, som et uttrykk for resignasjon fra lærernes side.

Jeg har likevel sympati for boka fordi Hustad ikke har skydd noen anstrengelser i sitt forsøk på å gi et samlet bilde av norsk konservativ skoleopposisjon fra de aller siste tiårene. Her presenteres - med neven knyttet - informasjonen og forskningen som den bygger på. Her skildres fiendebildet reservasjonsløst og på et hverdagsspråk som er til å forstå også for de uinnvidde.

Det kan innvendes mot boka at den mangler et strukturperspektiv som kan forklare det som skjer. Men slike forklaringer har mange allerede gitt oss, og flere vil komme. Den snusfornuftige vil selvfølgelig ta Hustad under armen og fortelle ham at det beste av det nye må kunne kombineres med det beste fra den gamle kunnskapsskolens pedagogikk. Fordi så vil skje, kan jeg for min del derfor med god samvittighet samle meg om denne innvendingen:

Jon Hustads dødssynd er at han forfalsker bildet av Gudmund Hernes som utdanningsminister. Den avgjørende misforståelsen ligger da ikke i påstanden om at Hernes var eneansvarlig for 90-tallsreformene, men den er å finne i Hustads helt feilaktige bilde av Hernes' pedagogiske ideologi og især av hans kunnskapssyn. Derfor denne korrigeringen:

Gudmund Hernes som utdanningsminister forente i seg idealene fra venstrestaten og fra det klassiske sosialdemokratiet. Han var venstremann for så vidt som han lengtet etter det heroiske livet. Han ønsket seg en verden befolket av helter, og han ble aldri trett av å fortelle sine tilhørere at hans største helter var hans egne lærere i folkeskolen og på gymnaset. Som venstremann trodde Hernes på skolen som en formidlende institusjon. Han trodde på fortellingen og på heltehistorienes muligheter for å vekke bundne krefter i mennesket. Om og om igjen hyllet han den entusiastiske læreren, eller læreren med «eld i hugen», for å bruke et Kristvik-uttrykk som dekker hva han sverget til. Hernes trodde også på viljen. Ustanselig fortalte han skolens folk at det enkelte individet kan utrette store ting ved egen kraft om det underkaster seg den nødvendige innsatsen og det nødvendige ubehaget. På den måten distanserte han seg fra den progressive pedagogikken som dyrket velværet og som satte sin lit til systemkreftene. Hernes var klassisk sosialdemokrat når han prutningsløst vernet om enhetsskolen og et felles kulturgrunnlag. Han var også klassisk sosialdemokrat - og det er det avgjørende i denne sammenhengen - og en umoderne modernist på 1990-tallet når han trodde på framskrittet og på vitenskapen i dens positivistiske versjon. I opposisjon til de samfunnsvitenskapelige postmodernister og subjektivister, som progressiv pedagogikk har søkt hen til, hevdet han at det finnes en verden der ute som eksisterer uavhengig av de språklige beskrivelser vi kan gi av den. Derfor var Hernes kunnskapsskolens mann, også i så henseende i opposisjon til den progressive, elevsentrerte pedagogikk. Kunnskap eller viten var dannelsens hovedkilde. Uten kunnskap ingen vederheftig kritikk. Uten kunnskap ingen sann forståelse. Fantasien bygde på kunnskap, hevdet Hernes. Kunnskap ga opplevelser, og den var til dels også humorens forutsetning. I opposisjon til de progressive pedagogenes lokalfetisjisme argumenterte Hernes, som vår siste, store nasjonsbygger, for en skole som formidlet en nasjonal felleskunnskap - eller med hans yndlingsuttrykk: «felles referanserammer». Derfor skrev han denne setningen inn i den generelle læreplanen: «Konkret kunnskap er nødvendig for læring, og undervisningsopplegget må derfor angi hva elevene bør bli fortrolige med, i hvilken rekkefølge og på hvilke trinn.» Altså: Nærmest det motsatte av hva Jon Hustad tillegger ham av synspunkter.

Når Hustad kommer så forferdelig galt av gårde i omtalen av Gudmund Hernes, skyldes det at han ikke har lest hans skrifter og ikke har klart for seg forskjellen mellom Reform 94 og Reform 97. Reform 94 fikk sin utforming med basis i innstillingen fra Blegen-utvalget, et utvalg som kom i arbeid før Hernes ble statsråd. Den ble bl.a. derfor sterkt preget av en pedagogisk-psykologisk ekspertise. Hernes selv tok seg først og fremst av høyere utdanning og grunnskolen. Hva Reform 97 angikk holdt han hendene på rattet, ikke bare til han gikk av som utdanningsminister, men i noen grad så lenge han satt i regjeringen.

Hadde ikke Hustad vært så opptatt av å tjene sin egen stands fagforeningsinteresser, ville han ha sett at han i mangt har en alliert i Hernes.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no