Woody Allen har stått i veien for seg selv en stund, og i «Hollywood Ending» gjør han det helt bokstavelig.

3

Hollywood Ending

  • Regi: Woody Allen
  • Opphavsland: am.
Fra å være en treffende, vittig satiriker med harselas over urbane nevroser som spesialdistanse, er Allen blitt for mye av en pratmaker og en mann som ser ut til å lide av aldringsangst. Jo flere år han får på baken, dess yngre blir hans kvinnelige motspillere. Alle faller de for vår unnselige venn. Før var det sjarmerende, nå er det patetisk. «Hollywood Ending» er i så måte intet unntak fra de siste års Woody-regel.

Men grunnidéen er god, og derfor er det synd den skusles bort av slapt manushåndverk, tomprat og inkonsekvenser.

For en god Hollywood-satire er aldri å forakte: Her spiller Allen en fallert stjerneregissør som gis en ny sjanse av sin ekskone og dermed blir så nervøs at han rammes av psykosomatisk blindhet. Dette hindrer ham ikke i å fortsette innspillingen, nå med sin agent, en tolk og etter hvert også eksfruen som «førerhunder».

Med oppspilte øyne bak sine briller vakler han rundt i blinde, men har han også mistet hørselen? Slik virker det, ettersom han aldri begriper hvor noen som helst lyd kommer fra. Og ville ikke et par solbriller være tingen, om du først skal skjule for omgivelsene at du ikke ser? Dialog og komiske situasjoner bærer preg av rutine, men rutinen redder ham fra å gå helt i baret. Glimtvis viser han gammel snert, men det som kunne blitt solid raljering med filmindustrien, ender i et halvhjertet og egosentrisk forsøk.

 

Les også