- La ikke datteren din se "Kroppen min", skriver Kjetil Rolness.

DET HAR VÆRT en mediesommer og -høst i kroppens tegn. Og ingen har søkt mer oppmerksomhet omkring kroppen sin enn kvinner som mener kroppsfikseringen har gått altfor langt. De færreste hadde vel ofret legemet til kommunalminister Erna Solberg en eneste tanke (bortsett fra å konstatere et visst omfang) før hun spratt på Dagbladets trampoline for å «vise at kvinner kan nå langt uten å være unge, pene og tynne». At disse egenskapene overhodet skulle være suksessfaktorer i politikken, kom som en nyhet. De desidert mest populære kvinnene i norsk politikk heter Hanna Kvanmo (SV) og Gro Harlem Brundtland. Førstnevnte får Solberg til å likne på Elin Tvedt (Kvanmo selv pleide å spøke med sitt utseende), og Gros popularitet bare økte med livvidden, som statsviter Erling Dokk Holm har påpekt. Kan vi også minne om Englands fremste statskvinne, Margaret Thatcher, og USAs ditto, Madeleine Albright. Jernkvinner? Ja visst. Skjønnhetsdronninger? Kanskje ikke.

ERNA SOLBERG lider av et alvorlig og økende helseproblem i vårt samfunn. Kvinnelige politikerkolleger syntes imidlertid hun var en «viktig rollemodell» på grunn av vekta: «Det er godt for andre å se at det ikke er nødvendig å være slank for å lykkes,» sa Ranveig Frøiland (Ap) - som selv har lyktes som folkevalgt uten å være mye slankere enn Erna. Fire dager seinere sto en stolt Anita Apelthun Sæle (KrF) fram med sin kropp i VG. Hun hadde tatt av 18 kilo og ville slanke bort ti til. Medsøstre på Tinget hadde ingen kommentar. De var kanskje vant til at Sæle svikter kvinnesaken.

Hvem har kommet på tanken at de tynne og pene hersker i samfunnet? At slanking og skjønnhetspleie er det som fører kvinner til lederstillinger? Selv ikke popsangerinner kommer særlig langt uten talent, utstråling, ambisjoner og hardt arbeid. Skjønnhet kan muligens gjøre en kvinne til modell, resepsjonist, værdame og rikmannsfrue, men gir henne verken penger, makt eller prestisje på egen hånd. I utdanningssamfunnet må du kunne noe. Akademikere anser ofte vakre unge kvinner som «dumme og deilige» til det motsatte er bevist. Du blir baksnakket hvis du er for stygg, og hvis du er for pen. Bruker du i tillegg tid og penger på ditt ytre, har du verken sans eller forståelse for livets virkelige verdier. Velutdannede middelklassemennesker ser ned på all skjønnhet som ikke kommer «innenfra» eller har oppstått helt «tilfeldig».

DERFOR HETSEN av Dorthe Skappel. Denne flyvertinne-forkledd-som-programleder er kanskje ikke søstera til Einstein, men hvem hadde kalt henne «hønsehjerne» om hun hadde sett ut som Moskva-Marit (Christensen)? Før sistnevnte rotet seg bort et sted mellom Tinghuset og Se og Hør, var hun en av de mest respekterte og folkekjære figurene i vårt sterkeste visuelle medium, sammen med Anne Grosvold, som heller aldri har vært Frøken Norge-kandidat. For å få anerkjennelse som kvinne på skjermen i dag bør du være som Anne-Kat. Hærland («Nytt på nytt»), Nina S. Martin («Stereo») og Anne Sandvik Lindmo («Store Studio»). Smarte, sjarmerende, munnrappe, morsomme? Absolutt. Sylfider? Vel.

At Karita Bekkemellem Orheim må unnskylde at hun ser bra ut og liker flotte kjoler, sier det meste om skjønnhetens begrensning som valuta i den politiske medieøkonomien. «Kjolehetsen» framstilles som et likestillingsproblem, men det er kvinner som målbærer den. I forrige uke satt Margreth «Kroppen min» Olin og en RadiOrakel-journalist og hakket løs på Orheim i en TV-debatt fordi hun har posert i bladet Henne med hårføner, trang kjole og høyhælte sko. Ap-kvinnen måtte også stå til rette for at Kristin Krohn Devold en gang lot seg fotografere som «luksusprostituert». Hva skal vi med kristenmoralister når vi har slike feminister?

MARGRETH OLIN har i løpet av en måned eller to blitt en slags omvendt Dorthe Skappel, som kombinerer syttitallsfeminisme, vestlandsk tungsinn og pubertal overfølsomhet for all verdens grusomhet (sammen med kjæresten stormet hun en gang en performance for å redde livet til en fisk). Hennes braksuksess som filmskaper, rikssynser og alternativt «kvinneideal» dementerer påstanden om at målene for kvinnelig vellykkethet er blitt så ensartete. «Naturleg nakenheit» og svartkledd puritanisme («Det er en ansvarsfølelse. Man er vegetarianer. Man kler seg i svart.») har stor appell på Grünerløkkas og Grønlands kafeer. Dette skjønnhetsidealet er imidlertid mer ufritt og illusorisk enn den «oppstasa og styla» varianten.

Olin ser ikke ut til å skjønne at hun selv stiliserer kroppen sin ved hjelp av Kim Hiorthøys kornete, røffe, retronaivistiske kamera. At hennes egen dialekt sterkt bidrar til ekthetseffekten i filmen («Kroppen min» hadde blitt et mageplask med en fortellerstemme fra Bærum). At ingenting ville vært mer kunstig enn å posere «naken» og «usminket» på forsida av et dameblad, slik hun krevde for å la seg intervjue. At hun selv befester en av de mest forterpede kvinneklisjeene når hun til slutt i filmen finner trøst og frelse i moderskapet, og forteller intervjuere at lykken er å amme tre ganger hver natt. Olin klager på hore-og-madonna-myten, men spiller selv Mor Godhjerta med pekefinger mot horete forbilder.

I TILLEGG FÅR VI klisjeen om Kvinnen som Offer. Olin er «påført skam». De andre «holder henne nede». Når slikt kommer fra en oppegående trettiåring, likner det kvinnelig hersketeknikk, og andre lar seg dessverre inspirere. Anne-Kat. Hærland har i Olin-debatten kastet seg på kritikken av damebladene: Hun får ikke lov til å være bare morsom, men må styles som pen og sexy. Og det er så vanskelig å være tøff og si «Dra til hælvete!» når bladet har en idé og har booket fotograf! Dette fra en dame som har posert med trutmunn og smekre bein fra dag én, som lar seg avbilde på slankeren i helsestudio, og samarbeider like nært med Se og Hør som showmannen fra Kristiansand. Hvis det er Olins film som har gjort den tøffeste jenta i klassen til nyfrelst offerfeminist, er det på tide å rope varsku: La ikke datteren din se «Kroppen min»!