- DI_6fb26k53.jpg -->Gjennom dystre landskaper, i et sil av regn, kjører Tom Hanks - på flukt fra fedrenes synder i en uhyre stilsikker film.

4

Veien til fortapelse

  • Regi: Sam Mendes
  • Opphavsland: am.
FEDRE OG FIENDER: De var som far og sønn. I «Veien til fortapelse» slåss de etter hvert begge for å redde hvert sitt barn. Paul Newman som John Rooney og Tom Hanks som Michael Sullivan.

FEDRE OG FIENDER: De var som far og sønn. I «Veien til fortapelse» slåss de etter hvert begge for å redde hvert sitt barn. Paul Newman som John Rooney og Tom Hanks som Michael Sullivan.

Kanskje er hans flukt til sjuende og sist forgjeves. Kanskje gir han sin tolv år gamle sønn en arv gutten aldri kan frigjøre seg fra. Sam Mendes nærmest strutter av pessimisme i «Veien til fortapelse», men byr på et lite glimt av håp til slutt.

Den engelske regissøren brakdebuterte for tre år siden med «American Beauty», en sitrende satire over amerikanske middelklassefrustrasjoner. Siden så vi knapt et podium uten at Mendes sto der med en eller annen statuett, samt nedlesset av forventninger til neste prosjekt. Beundringsverdig nok gjentar han ikke seg selv.

Herværende film er blottet for selv det minste anstrøk av humor. «Veien til fortapelse» er en kald og nådeløs vei, filmen et person- og mafiadrama.

Fedre og sønner
I originaltittelen har ordet «perdition» en dobbeltbetydning. Det betyr «fortapelse», og det er navnet på byen Hanks alias mafiahåndlangeren Michael Sullivan skal til med sin sønn Michael jr. (Tyler Hoechlin). Vi er ført tilbake til 1931. De er på flukt fra John Rooney (Paul Newman), mannen Sullivan regnet som sin far. Rooney, mafiabossen med stål i silkehanskene, har vært like knyttet til Collins. Denne legger ut på flukt etter at hans kone og yngste sønn er tatt av dage, fordi Michael jr. oppdager hvilket blodig arbeid faren har utført hver dag han rolig kom hjem fra jobb og løsnet pistolen fra beltet. Nå må gutten reddes. Også Rooney har en sønn å beskytte. To menn slåss for det barnet de emosjonelt står fjernest fra.

Godt spill
En fotograf og leiemorder (Jude Law) er i hælene på far og sønn, der de i løpet av seks uker kjører fra sin skjebne i denne komplekse historien med Tom Hanks i en uvant skurkerolle. Den kan godt innbringe ham nok en Oscar-nominasjon, for sikkert og uten en bevegelse for mye får han fram en dobbeltbunn i den ellers kaldt beregnende mafiamannen, som så motvillig må lære sin sønn å kjenne. Tilsvarende er Paul Newmans Rooney en liten fryd av nøktern kulde stilt overfor valg han helst ikke ville tatt.

Og om noen skal belønnes i denne produksjonen, er det fotograf Conrad L. Hall, som gjennomført mørkt, med skygger, regn og tung fuktighet skaper en stemning av håpløs desperasjon fra begynnelse til slutt - bilder perfekt avstemt til historien.

Fastlagte figurer
De er så lekre at de truer med å ta luven fra innholdet, så kanskje har Mendes latt seg i overkant beta. For han forteller om en kamp på liv og død uten helt å nå fram til hjerterøttene. Det er ikke skuespillernes feil. Svakheten ligger i et manus og en regi som ikke lar oss oppleve levende mennesker, med dialog uten undertekst, og med en sluttreplikk mange vil gjette godt før den kommer.

Mens «Gudfaren»-filmene tok oss inn i et univers av råtasser med sammensatte, forståelige egenskaper, er Hanks og Newman henvist til den deterministiske landevei - deres personer er fastlagte institusjoner av forutbestemthet.

Det forringer ikke deres prestasjoner, men svekker den ambisiøse helheten. Formen er fullendt, innholdet tommere enn ønsket.

 

Les også