- himmeldfll.jpg -->De er ikke syke. De har bare et alternativt syn på verden. «Himmelfall»s søkende, ensomme mennesker griper og betar.

5

Himmelfall

  • Regi: Gunnar Vikene
  • Opphavsland: Norge
 PSYKIATER OG PASIENT: Reidar (Kristoffer Joner) og Johannes (Kim Bodnia) er henholdsvis pasient og lege på Sollihøgda. De har kanskje mer til felles enn vi skulle tro. Begge er gripende i Gunnar Vikenes «Himmelfall».

PSYKIATER OG PASIENT: Reidar (Kristoffer Joner) og Johannes (Kim Bodnia) er henholdsvis pasient og lege på Sollihøgda. De har kanskje mer til felles enn vi skulle tro. Begge er gripende i Gunnar Vikenes «Himmelfall».
Foto: FILMWEB

Forventningene har vært store til Gunnar Vikenes spillefilmdebut, og han innfrir i fullt monn. Hans manus, skrevet i samarbeid med Torun Lian, er både enkelt og sammensatt. Skildringen av åtte på hver sin måte skadeskutte personer er varm, åpenhjertig og befriende hverdagslig - ingenting anstrengt aparte hefter ved dem. Samtidig skaper de en rekke historielinjer som alle må nøstes opp til et hele, noe regissøren gjør riktig vakkert.

Angst og lengsel
Han begynner på bitte lille julaften, da Reidar (Kristoffer Joner) som pasient på Sollihøgda psykiatriske stirrer mot himmelen og frykter meteorene som kanskje kan treffe jorda. Reidar er redd for livet, mens Juni (Maria Bonnevie) er livredd for nærkontakt og vil ta sitt eget liv. Psykiateren Johannes (Kim Bodnia) er nok en god lege, men kan ikke tilfredsstille sin kone Vigdis (Hildegun Riise). Derfor lar han henne jevnlig møte Thomas (Endre Hellestveit), en småsvindler som kjører drosje, ordner falske pass og gjerne vil inn på politiskolen. En koreaner på rømmen for å unngå utvisning, Thomas' forlatte kjæreste og Reidars senile mor (Gitte Jørgensen) vikles på hver sin måte inn i historien og bringer den bokstavelig talt til kanten av stupet - hvorfra en forløsning må komme.

Det kan virke dystert, men Vikene forteller med skrå humor og sans for mangfoldet i sine personer. Gjennom gode observasjoner og talende situasjoner lar han oss delta i noen menneskers liv over tre dager. Vi ser deres svakheter og sårhet, men også deres kraft og ulmende livslyst.

Strålende Joner
Ikke minst viser han oss mye godhet, først og fremst gjennom Reidars famlende forsøk på å hjelpe sine medmennesker, framfor alle Juni. Rollen er på alle måter bærende i «Himmelfall». Mye ses med Reidars øyne, og Kristoffer Joner spiller ham praktfullt - absolutt troverdig, stillferdig og med nydelig sans for skiftende følelser i sin figur - denne filmens største fornøyelse på skuespillersiden. Det sier ikke lite, for samtlige gjør sitt meget godt. Bodnia, ofte sett som råtass, formidler fint Johannes' lavmælte fortvilelse - vi kunne ønsket oss litt mer av denne utmerkede dansken. Og Bonnevie fortsetter å vise sitt mangfold med innsiktsfullt, sårt spill.

En stort sett god dialog flyter lett, naturlig og lar konfliktene folde seg ut til Sjur Aarthuns mørkt passende bilder.

Slik «Elling» virket toleranseskapende overfor psykiske problemer, bidrar «Himmelfall» til økt forståelse for alle med «alternativ» verdensanskuelse. At den er mørkere enn fjorårets store, norske suksess er bare positivt. Det øker troverdigheten - selv om slutten har magiske overtoner. Og takk for det.

 

Les også