For femti år siden holdt indremisjonshøvdingen, teologiprofessor Ole Hallesby, en tale i NRK som sendte sjokkbølger ut over det ganske land, skriver Paul Knutsen.

DET VAR DEN 25. januar 1953, en kald søndag, og de som lyttet til Hallesbys tale i radioen, fikk følgende forkynt: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Men dette var bare å slå an tonen. Taleren fryktet nok at dette ikke ville være tilstrekkelig trussel blant såkalt uomvendte lyttere som følte seg ved rimelig bra helse, og som derfor ikke anså verken død eller helvete som umiddelbart forestående. Og det var nettopp de uomvendte som var Hallesbys målgruppe: «Min kjære uomvendte tilhører.» Disse befant seg, uten å vite det, i satans grep, de hadde falt for «satans fineste list», som gikk ut på å utsette omvendelsen. Satan gav disse menneskene mot til å leve uten å være omvendt, for hva var det vel som hastet? Her satte Hallesby inn et hovedstøt: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» Derfor, gå til Jesus straks, «med all din synd og skam», og miraklet vil inntreffe umiddelbart: Frelseren frelser deg i samme øyeblikk.

DETTE BLE naturligvis førstesideoppslag i Dagbladet neste dag, med brodd mot NRK: «Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag.» Avisa innhentet kommentarer fra kringkastingssjef Fostervoll og fra formannen i kringkastingsrådet. Sistnevnte sa at det var ikke opp til NRK å sensurere Kirkens bekjennelsesskrifter: «Har vi en statskirke, må vi ta statskirken som den er.» Samtidig kunne Dagbladet også bringe et intervju med res.kap. Einar Edwin, som tok avstand fra Hallesbys helveteslære med den begrunnelse at den var i strid med «kjærlighetens evangelium». Dermed var sentrale aktører og problemstillinger presentert for den helvetesdebatten som preget massemediene i flere uker etter 25. januar, og som bidro til å prege det kulturelle klima i Norge i flere år framover.

Det var for det første en strid innenfor Kirken, mellom fundamentalistiske og liberale bibelfortolkere. Det ble tidlig klart at fundamentalistene hadde hegemoniet. Et hovedsynspunkt her gikk ut på at helvete jo ikke var Hallesbys oppfinnelse, men en del av den kristne religions trossannheter. Enkelte reserverte seg riktignok mot Hallesbys språkbruk, og mente han kanskje var noe krass, men framhevet samtidig at han sto «på sikker bibelsk grunn». Andre kristelige ledere ga Hallesby sin fulle støtte uten noen reservasjoner, som f.eks. representanter for Sjømannsmisjonen, Santalmisjonen, Indremisjonen og andre forbund i et opprop der de lovte fordomsfritt(!) å følge Kristi egne ord, dvs. å forkynne synderens skjebne slik: «å verta kasta i helvitet i den usløkkjande elden der ormen deira ikkje døyr og elden ikkje sloknar».

FRONTFIGUREN på den liberale siden i kirkestriden var Hamarbispen, Kristian Schjelderup. Han gikk offentlig ut mot helveteslæren og framhevet, i likhet med res. kap. Edwin, kjærlighetens evangelium som kristendommens kjerne: «For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.» Han ble av de ivrigste motstanderne framstilt som en vranglærer og forsøkt frosset ut av sin stilling. Det er et interessant uttrykk for tidens religiøse strømninger når det var Schjelderup som ble mistenkeliggjort, mens Hallesby og hans trosfeller framsto som Skriftens sanne forsvarere. I sin tale hadde Hallesby heller ikke veket tilbake for å fastslå følgende: «I kveld står jeg her i Kristi sted.» Sannsynligvis var han, som andre fanatikere, sikker i sin tro, og ble løftet fram av sin store hvite flokk. Schjelderup, derimot, representanten for en kristen humanisme, ble alvorlig syk av striden, men kom seg gjennom den. Han beholdt også sin bispestilling, etter en omstridt avgjørelse i Kirkedepartementet.

HELVETESDEBATTEN aktualiserte samtidig spørsmålet om statskirkens stilling. I en serie lederartikler i februar-mars tok Dagbladet til orde for at man «på virkelig frisinnet hold» nå burde se nærmere på dette spørsmålet. Og konklusjonen lot ikke vente lenge på seg. Siden «Hallesby og hans hird» nå har makten over Kirken, med sin tro på helvete og andre gamle dogmer, er det ingen rimelighet i at alle de som ikke tror på dette, skal bidra til finansieringen av helveteslærens forkynnelse: «Den læren bør de forkynne på egen bekostning ved at staten skilles fra Kirken». Her representerte Dagbladet det moderne, opplyste standpunkt i opposisjon mot en før-moderne, anakronistisk institusjon.

For det tredje ga helvetesdebatten et løft til de progressive kreftene i samfunnet som arbeidet for å fremme en moderne, sekulær humanisme. Det er ingen overdrivelse å si at Hallesby ble en fødselshjelper for Human-Etisk Forbund i Norge, som ble etablert tre år senere, i april 1956. Den enkeltpersonen som framfor noen var drivkraften bak dannelsen, Kristian Horn, hadde siden begynnelsen av 1950-tallet stått sentralt i etableringen av Foreningen for Borgerlig Konfirmasjon, som ville gi et sivilt, humanistisk alternativ til det faktiske kirkelige monopol på dette område. Det er neppe tvilsomt at helvetesdebatten hadde betydning for tilstrømningen til Borgerlig Konfirmasjon. Ved det første arrangementet, som fant sted i Universitetets aula i mai 1951, deltok 30 unge mennesker. Året etter var det 54, fra nå av i Oslo rådhus. Men innen påmeldingsfristens utløp i midten av februar 1953 var tallet økt til 93. Året etter ble det for første gang holdt to arrangementer, både vår og høst, med til sammen 162 unge deltakere. Så falt tallet noe tilbake, før 1954-tallet ble overskredet igjen i 1960.

DETTE VAR pionerene for et tiltak som for lengst er blitt landsomfattende, og som nå omfatter nærmere 10 000 ungdommer årlig. I februar 1953 brakte Dagbladet to store intervjuer med Kristian Horn, det første under overskriften «Borgerlig konfirmasjon i utmerket framgang» (10.2.). Det andre var et lørdagsintervju (21.2.) med tittelen «Horn med borgerlig konfirmasjon», med portrett tegnet av Hammarlund. Intervjueren (Nils Werenskiold) vil vite hva Horn synes om Hallesby: «I hans øyne er De og Deres konfirmanter like fortapte som en liberal prest.» Horn svarer, interessant nok, følgende: «Striden om helvete er vår forening uvedkommende.» I stedet bruker han anledningen til å argumentere for det positive ved alternativet, med særlig vekt på å lære de unge opp til «å tenke og forske». Han vet jo at avisene er fulle av en helvetesdebatt som innbyr til at folk tar fornuften i bruk.

Horns kampfelle under Human-Etisk Forbunds etableringsfase i og etter 1956, professor Gabriel Langfeldt, sto også fram med tydelige standpunkter i helvetesdebatten. I en grundig og viktig artikkel i Samtiden 1954, «Helveteslæren i mentalhygienisk belysning», tok han til orde for å bekjempe det «åndsmørke» helvetestrusselen representerte. Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda. Samtidig ga han uttrykk for en tolerant holdning overfor kristendommen: Angrepet på helveteslæren måtte ikke oppfattes som et angrep på kristendommen generelt.

KRISTIAN HORN ga uttrykk for samme oppfatning: Når de unge lærer seg å tenke og forske, vil de også bli «ydmyke overfor livets og universets gåter», sa han. Dermed vil de som tilegner seg et human-etisk livssyn, også preges av respekt for folk med et annet livssyn. Appellen gikk ut på gjensidig toleranse: «Mitt håp er at Kirken også vil tolerere oss.»

I dag lar befolkningen seg ikke lenger knuge under trusler om helvetes evige pine. Selv i teologiske kretser synes helvete å være på vei ut, ja, noen har jo gått til det skritt å avskaffe helvete. Dette har selvsagt sammenheng med et høyere opplysningsnivå generelt, men det er god grunn til å framheve bidragene fra pionerene i Human-Etisk Forbund for at vi i dag kan puste i friere luft.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no