bok Johan Harstad «Ambulanse» Tiden Anbefalelsesverdige noveller av ung og svært begavet forfatter.
For eksempel i fortellingen om han som har sagt opp jobben og er på vei til Tokyo, da med en liksombagasje, et pass og en gammel avis fordi han synes han må ha med noe. Internett spiller og en rolle; psykiateren som selv oppsøker en datapsykiater der hennes mekaniske svar er like meningsløse som hans egne til sine pasienter. Eller min favoritt; kirkegårdsarbeideren som aldri kommer seg ut i verden, for «noen må alltid bli igjen. Ellers går det ikke opp».
Humor
Det er også rariteter og en absurd humor her;
forretningsmannen som ligger i sammenraste ruiner og knapt kan
røre seg, men når han ringer mobil til sin datter later han
som om alt er i orden. Betegnende for denne novellen er og at
Harstad tar opp politiske temaer (her 11. september) på en sær
individualistisk måte. Novellene formulerer og en
samfunnskritikk, som ambulansesjåføren som ikke glemmer den
unge jenta han fant inntullet i plast foran tv og spør «Hvor
mange mennesker må du finne døde før du nekter å fostre opp
barn her?»
Slentrende
Stilen er assosiativ, slent-rende, en fortvilelse formulert
som alminneligheter, en paradoksal likeglad desperasjon. Her
er og uforutsigbare og selsomme brudd i tematikken som
fungerer svært godt. Kort sagt - den begavede unge Harstad,
som for to år siden debuterte med prosatekster, skriver seg
«opp» både i stil og format. Forhåpentlig nærmer han seg
romanform, ikke fordi noveller ikke er «fint» nok, men fordi
hans talent og stil nesten sprenger sjangeren.












Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen