GITARRESEARCH: Jan Kjærstad tar oppp igjen gitarspillet i forbindelse med sin nye roman. Han har spilt i fem ulike band, men han har aldri vært nachspiel-konge. - Til det er jeg for sjenert, sier forfatteren.
Foto: Tom Martinsen

BAKLENGS: Tove Nilsen fikk bevis for at det går greit å gå baklengs.
Foto: Mette Møller

Gardintrapp
Men det drøyeste stuntet er kanskje Kjærstads da han for noen år siden risikerte lovens lange arm i forbindelse med research til «Erobreren». Her beskriver han Jonas Wergelands følelse av å bli kastet ned i en grav av de store guttene.

- Jeg ville vite hvordan det føltes. Jeg hadde jobba på Vår Frelsers Gravlund og jeg visste hvordan en grav så ut - den er nesten to meter dyp og en meter bred. Så jeg tok med meg en gardintrapp og klatra ned i ei åpen grav klokka 23.30 om natta. Det er jo ulovlig. Men jeg ville ha den følelsen det er å være omgitt av knokler. Jeg var der nede i kanskje fem minutter, Jonas er der i flere timer.

- Hvilken følelse fikk du?

- Det var mye eklere enn jeg hadde trodd. Jeg fikk et psysisk ubehag. Tankene gikk alle veier. Det la inn et sterkt aspekt i den historien, som jeg ikke hadde fra før.

Kroppslige erfaringer
Etterarbeid er et viktig stikkord for Kjærstad. Forfatteren skriver alltid historien først, og så sjekker han virkeligheten etterpå.

- Først og fremst handler det om å fange opp eventuelle feil. Du kan si at etterarbeidet er en korreksjon til fantasien som kan bære deg milevis unna virkeligheten. Og så handler det mye om kroppslige erfaringer. Kanskje jeg får noen adjektiver ekstra, kanskje jeg får idéer til helt nye historier. Men det sier seg selv at det finnes grenser. Du kan jo aldri gå og drepe et menneske for å vite hvordan det føles. Ikke for det - det finnes faktisk forfattere som er anklaget for mord.

Litteraturpofessor Otto Hageberg sier han har merket seg Kjærstads autensitet i noen av bøkene.

- I romanen «Rand» beskriver Kjærstad fem drap så inngående og nøyaktig at det hersker liten tvil om at han har gjort ordentlig research.

Hageberg mener det til en viss grad er mulig for leseren å sense at det er selvopplevde hendelser forfatteren skriver om.

- Samtidig finnes det forfattere som skaper stor diktning av ingenting, de fleste forfattere har et vell av barndomsopplevelser og ungsdomdopplevelser å øse av. Det ser man blant annet i Lars Saabye Christensens bøker, sier Hageberg.

På dypet
I romanen «Oppdageren» beskriver Kjærstad en heroisk svømmetur mellom Norge og Sverige. En sen sommernatt i august dro han ut til Hvaler for å kjenne på dypet.

- Det var 50 meter under meg, jeg var alene og det var svarte natta. Du kan forsøke å vrenge hjernen for å finne ut hva som skjer. Men det kan godt være at det oppstår noe i deg, noe forferdelig. Dypet blir mye viktigere enn himmelen. Det blir så påtakelig kroppslig. Det var ikke det at jeg svømte så langt, men jeg tenkte - hva om jeg får krampe nå. En liten risiko, men jeg taper ikke noe på å forsøke, sier Kjærstad.

Ifølge Kjærstad finnes det to forfattertyper: han som leter i sitt eget hode og i kildene og han som vil oppleve ting på kroppen. Forfatteren presiserer at man kan skrive minst like troverdig og godt om man tilhører den første kategorien, og han trekker fram forfattere som Dag Solstad og Marcel Proust som eksempel på dette.

- Den samme forfatteren kan gjøre innadvendt research i ei bok for i neste bok å drive journalistisk virksomhet. Men noen forfattere har så mye å øse av at de aldri trenger å gå ut av sitt eget kammers.

Kjærstad tror ikke nødvendigvis det mest heltemodige er å være den oppsøkende forfattertypen.

- Noen ganger kreves det dristighet og stort mot å drive med introspeksjon. Å gå inn i seg selv kan være like krevende som å skyte en tiger, mener Kjærstad.

		Slik gjør vi research
		NIKOLAJ FROBENIUS - Det mest ubehagelige jeg har gjort, er nok undersøkelser i patologi, blant annet hjernedisseksjon. Jeg har litt skrekk for sånt selv og har egentlig ikke lyst til å snakke om det engang. Men i forbindelse med boka «Latours katalog» var jeg vitne til en obduksjon i England. Det er en ganske stor påkjenning for et menneske som ikke har vært med på det før. For uinnvidde er det sterk kost. Ellers så har jeg gjort mye forskjellig research, intervju med kriposetterforskere og polititaktikere. Og så har jeg gjort research på alt fra tung gummifetisjisme til infantelister som tenner på bleier og å kle seg som små barn. HARALD ROSENLØW EEG - Jubileet for russekullet fra Tønsberg Gymnas i 1989 er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Jeg satte meg ned og skrev, i sjokk, dagen etter. Resultatet av jubileet ble nemlig at jeg fikk utrolig lyst til å ta igjen litt. Og nå er jeg midt i ei bok om tre gutter som bestemte seg for å hevne seg på alle som hadde skyld i deres miserable oppvekst.Ikke gjør dette med research for intellektuelt, hos meg handler det mest som en magefølelse. Jeg hadde et russeball hvor jeg etterpå fikk utrolig lyst til å hevne meg. LINN ULLMANN - I forbindelse med «Nåde» leste jeg et 400 siders verk om «Assistert selvmord». Bakgrunnsarbeid er kjedelig, men jeg leser ekstremt mye i forkant av ei bok. Jeg snakket også med leger og sykepleiere om hvordan dette oppleves. I forbindelse med min forrige bok «Når jeg er hos deg» klatret jeg opp på taket som Stella falt fra, til tross for at jeg har høydeskrekk. En forfatters utfordring er først og fremst å renske vekk, man kan ikke bruke alt. MARKUS MIDRÉ - I 1985 så jeg en UEFA-Cup-finale mellom mine to favorittlag Liverpool og Juventus på Heysel stadion. Det endte med opptøyer og ble en av de største fotballtragediene med mange drepte. I boka «Mirakelarkivet», som jeg skrev ti år seinere, lot jeg en av hovedpersonene bli drept i tragedien på Heysel stadion. Og i «Elefantene» reflekterer hovedpersonen over hvordan det vil være å oppleve en flystyrt, overveielser som jeg selv hadde gjort ved to kjipe flyturer noe tidligere.