Nemesis
Det er bare å ta fram superlativene for denne ekstraordinære beretningen, medet Dickens-motiv, en John Irvings-absurditet, og der tematikken er en slags gresk nemesis med indianere i hovedrollen.

For lille Edgar, med hjelm på hode, dysgrafi (manglende evne til å skrive) og fregner som avslører at han bare er halvblods, blir mobbet på grensa til tortur på indianerskolen, der han må stjele, lyve og fortie for å overleve. Samtidig tryller Brady fram et fantastisk persongalleri, og da med en sjelden evne til å spissformulere skjebner:

Rektoren med en kone som konstant bedrar ham, krøplingen som på mirakuløst vis klarer å henge seg i stallen på det gamle fortet, mormonerfamilien som fyller huset med foreldreløse barn og dyr etter at minstegutten døde. Eller også den gale legen som blir Edgars banemann, og ikke minst torturisten, den fete indianergutten som bl.a. tvinger Edgar til å spise avføring. Likevel er ingen direkte onde i boka, de er fanget av omstendigheter, skjebne og aller helst Edgars ulykkelige evne til å skape katastrofer for omgivelsene.

Barnlig sødme
Det som gjør at denne boka ikke blir crazykomisk, sentimental eller bestialsk, er Bradys stil. For når han lar Edgar fortelle, i en veksling mellom tredje og første person, er det med en direkte naivitet, en barnlig sødme, og mest av alt en særegen humor som letter og allmenngjør tematikken: Som den trøsten Edgar finner i «tingene» (bl.a. en klortablett som holder spøkelsene borte), i ordene (han hamrer enhver tanke ned på en gammel skrivemaskin). Eller også i erindringene om den alkoholiserte moren, som var sørpe full under Edgars fødsel, men som han likevel husker som «en svak forbigående duft av parfyme».