Adam Sandler er en tikkende bombe av undertrykt aggresjon i Paul Thomas Andersons særegne komedie.

5

Punch-Drunk Love - Svimle hjerter

  • Regi: Paul Thomas Anderson
FILM: Skjønt, komikk og komikk. «Punch-Drunk Love», som innbrakte den unge regissøren en delt regipris ved fjorårets Cannes-festival, lokker ikke fram rungende lattersalver. Tristessen hviler følbart over Andersons film, fra dens første bilde av Sandlers Barry Egan, der han introduseres ved et skrivebord i et nakent rom, intenst opptatt av sin pussige hang til å skaffe seg flest mulig bonuspoeng fra flyselskaper.

Noen hver ville forsverge at Sandler, kongen av den vulgære komikk, kunne portrettere en så kompleks fyr som Barry. Men i ham har Paul Thomas Anderson sett et potensial, satset på det og lyktes. Vår antihelt driver en ikke helt strøken forretning i toalettartikler. Han er et åpenbart sosialt ulykkestilfelle, fra barndommen av hundset av sju illevarslende søstre. Nå er han bare ensom.

Stram forbitrelse
Tilbakeholdt forbitrelse og raseri kommer til uttrykk i korte, overraskende glimt. Barry er i bunn og grunn et skikkelig menneske. Selv når han ringer en sextelefon - den koster ham omsider dyrt - gjør han ikke annet ut av seansen enn å trave fram og tilbake på gulvet iført dress og slips. Barry tror ikke han kan elske eller bli elsket. Så ankommer Lena (Emily Watson), en utfordring i all sin mildhet.

Med dette beveger Anderson seg langt bort fra det intrikat storslagne nettverket han serverte i «Magnolia» (1999) og over i en stramt fortalt, «liten» historie om å kaste den hammen man er blitt pålagt - og da kan selv en tafatt Barry oppvise forbausende hardtslående kvaliteter. Ikke minst i det rent billedlige demonstrerer filmskaperen hvilken kreativ historieformidler han er - dertil en svært disiplinert en. Omtrent hvert eneste bilde rommer her en fortelling og kunne stått som et selvstendig fotografi.

Til troende
Mye hviler på Sandler, til stede i brorparten av scenene, og han gjennomfører definitivt til troende. Skuespillerens hverdagslige utseende står dessuten til figuren, mens Watsons myke framtoning utgjør en fint avstemt kontrast. Blant birolleinnehaverne finnes Anderson-gjengangeren Philip Seymour Hoffman, bestandig en fryd.

«Punch-Drunk Love» er ikke en lettfordøyd komedie med umiddelbar forbindelse til kassaapparatene. Den skinner ikke som en diamant, men mer som en ravklump - forlokkende i sin rare annerledeshet.

 

Les også