Velspilt drama om en stoffselgers siste dag på frifot.

4

25th Hour

  • Regi: Spike Lee
FILM: Spike Lee spytter som vanlig ut, men denne gang ikke om svart-hvite motsetninger. Og Edward Norton har mye på hjertet.

Med Norton på laget vil mye være reddet for enhver regissør - en usedvanlig dyktig, levende intens skuespiller. Det er ikke første gang han er frustrert ung mann på lerretet. I «American History X» spilte han desperat nynazist, i «Fight Club» slåss han seg rasende til et forsøk på livsinnhold. Som Monty Brogan i «25th Hour» får Norton ut sin figurs sinne i et forbitret utbrudd til seg selv i et sprukkent toalettspeil - hvesende ut sitt hat til alle lag av New Yorks befolkning.

Monologen demonstrerer frustrasjon over omstendighetene som har ført Monty dit han er, bare noen timer unna et fengselsopphold på sju år, etter å ha blitt tatt på fersken med kilovis av stoff under sofaputene, forrådt av han vet ikke hvem.

Lees film er historien om en manns oppgjør med seg selv de siste timene på frifot, hans farvel med venner og kjæreste, hans forsøk på å skape en slags orden i kaoset rundt ham. Monty er i bunn og grunn en sympatisk kar, en fallen narkokonge som ser han har vært på villspor, selv om det er uklart hva han angrer mest på - stoffsalget eller at han rotet alt til for seg.

Denne sammensatte mannen utleverer Norton gjennomført godt og troverdig, med en energi passende til Spike Lees sedvanlige driv og intensitet. Rundt støttespiller bl.a. Philip Seymour Hoffmann som tafatt kamerat, læreren med hjelpeløse følelser for en elev - og denne birollenes konge gjør alt han kan ut av oppgaven - naiv, sår og fomlete.

Dermed forteller Lee drevent en god, engasjerende historie. Dessverre faller han for fristelsen til å bli i overkant pratsom og spar poengene inn med teskjeer i en langdryg sluttsekvens.

 

Les også