VI STÅR FORAN
et nytt slag om pensjoner. Det er mange aktører og frontene er uklare. Sterke aktører forbereder seg. Alle venter på Pensjonskommisjonens endelige rapport. Selv om vi vet at kommisjonens forslag går ut på at de fleste vil få dårligere pensjoner, bare de som tjener mye og som jobber lenge vil komme bedre ut enn i dag, er det forbausende stille før det braker løs til høsten. Propagandakrigen har imidlertid pågått lenge. Myndighetene har ved mange autoriserte økonomer og med Finansdepartementet i spissen, gjort et glimrende forarbeid. Som i 1991 vil trolig Ola og Kari bli taperne. Hvorfor? Fordi de tror på hofføkonomenes påstander.

«FOLKETRYGDEN
går med underskudd».

Ingen ville dumme seg ut med å påstå at helsebudsjettet eller veibudsjettet går med underskudd fordi egenandeler og bompenger ikke dekker alle utgiftene. Men økonomer og myndigheter har greid å få Ola og Kari til å tro at folketrygden er truet fordi trygdeavgift og arbeidsgiveravgift ikke dekker alle folketrygdens samlede utgifter. Når så eller hørte vi en sosialøkonom forklare at folketrygden er en del av vårt velferdssystem? Vi betaler skatter og avgifter og får igjen helse, veier og pensjon. Det er historiske tilfeldigheter som ligger bak dagens satser for trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Hvor mye som betales i «ren skatt» og hvor mye som betales i diverse avgifter er i praksis ganske uvesentlig. Alle pengene går inn i statskassen. Folketrygden har aldri vært en ren forsikringsordning. Det behøver den heller ikke bli. Det burde være flere som hevder at det er viktigere at folk får en levelig pensjon som står i forhold til landets generelle velferdsnivå, enn at folketrygdens budsjett isolert sett skal gå i balanse.

«FOLKETRYGDEN
er blitt for dyr».

Pensjonskommisjonen er flink til å skremme folk med at pensjonsutgiftene vil bli dobbelt så høye om 50 år. Dette velkjente argumentet har en forbausende gjennomslagskraft. Hvorfor ser man ikke tilbake og spør «Men hvordan har vi greid en tredobling av pensjonsutgiftene de siste 30 år?»

Staten Norge har ikke hatt noen problemer med å dekke disse utgiftene, og det uten å ta en krone fra det lille Folketrygdfondet. Hvorfor skulle vi ikke greie en skarve dobling de neste femti år når vi nå også har det store Petroleumsfondet å ta av i kritiske perioder?

Den største mangel i Pensjonskommisjonens forløpige rapport er at pensjonistenes skatt ikke nevnes med et ord. Vi får f.eks. vite at gjennomsnittspensjonen fra folketrygden vil ventelig øke med 30 prosent fra 2,1G til 2,8G. Hvorfor forteller ikke hofføkonomene at skatten vil øke med omtrent det dobbelte.Tar vi i betraktning at mange av dagens pensjonister betaler redusert pensjonistskatt på under 20 prosent, mens flertallet av fremtidens formuende pensjonister vil betaler ca 30 prosent. Selv med dagens skattesatser vil skattemomentet selvfølgelig være et helt avgjørende moment også i vår fremtidige nasjonale økonomi. Men hvem tør å tale hofføkonomene midt i mot og påstå at Pensjonskommisjonen trikser med tall, og «pynter på regnskapene» for å blåse opp fremtidens pensjonskostnader?

«DET BLIR FOR
få yrkesaktive bak hver pensjonist».

Pensjonskommisjonen har selvsagt med anslaget om at mens det i dag er tre «yrkesaktive» bak hver pensjonist, vil det om 50 år bare være to «yrkesaktive» bak hver pensjonist. Mens de fleste synes å frykte konsekvensene av dette, har vi til gode å se en faglig begrunnelse på at dette forholdstallet er avgjørende for et lands nasjonale økonomi. Det er i alle fall påfallende at det bare brukes om den usikre fremtiden, og ikke om fortiden som vi kjenner. Mener hofføkonomene at vi bør tilbake til femtiårene da vi hadde ca fem yrkesaktive bak hver pensjonist? Norge har jo gått fra fattigdom til rikdom i samme periode. Vi har over dobbelt så mange over 67 år i dag enn i 1950. Hvorfor skal fremtiden være så skremmende når vi ved tilbakeblikk har fått det bedre og bedre økonomisk jo færre yrkesaktive det er blitt bak hver pensjonist, og flere og flere pensjonister? Denne sammenhengen har trolig liten betydning. Mye viktigere er det at Staten har fått inn de skatteinntekter den trenger for å finansiere velferden. Det har Norge greid med letthet tross alt. Begrepene «yrkesaktiv» og «pensjonist» burde snart utgå på dato. Det er hva vi alle betaler i samlet skatt i bedriften Norge som er avgjørende. Hofføkonomene synes ikke å forstå at det alt i dag er mange pensjonister som betaler mye mere i skatt enn mange yrkesaktive. Dessuten er det flere pensjonister nå som også er yrkeaktive.

«DET KAN BLI
mangel på arbeidskraft».

Myndighetene har greid å få mange til å tro at det kan bli mangel på arbeidskraft i fremtiden, bl.a fordi folk slutter i arbeidslivet for tidlig. Derfor vil Pensjonskommisjonen lage pensjonsregler som skal gi økt pensjon jo lengre man jobber, og spesielt til mindretallet som tjener mest. Slikt håper man å slå to fluer i smekk: På den ene siden sparer staten penger ved å straffe de som slutter tidlig ved å redusere pensjonene. På den andre siden flyttes disse pengene til de som har anledning til å jobbe lengre, og som får større pensjoner, og som derved bidrar til å øke tilgangen på arbeidskraft. Denne argumentasjonen er intet mindre enn imponerende! Den sosiale profilen er dessuten under enhver kritikk.

For fakta er at Ola og Kari jobber mere og lengre enn i de aller fleste land vi sammenlikner oss med. Vi har en imponerende stor andel av befolkningen i arbeid. Selvsagt vil også vi slutte tidligere enn før. Det vi kan forutsi er at vi ikke kommer til å jobbe lengre i fremtiden - høyst sannsynlig slutter vi enda tidligere slik arbeidslivet utvikler seg og folks krav til velferd og livskvalitet endrer seg. Å tro at man kan styre arbeidsmarkedet med pensjonstiltak virker lite fundert. Da Pensjonskommisjonen ble nedsatt var det delvis mangel på arbeidskraft. Under to år senere har vi snart 100000 arbeidsledige, og det i en tid da vi har små ferske årskull som førstegangssøkende på arbeidsmarkedet. Hva når de store kullene fra 1990-årene kommer på arbeidsmarkedet om 10-15 år. Og hva når hundretusener fra det nye EU ønsker jobb i Norge? Vårt store problem de nærmeste tiårene blir snarere hvordan vi skal skaffe våre barn arbeid.

Pensjonskommisjonen greide ikke forutsi arbeidsmarkedet 20 måneder frem i tid, men greier å se et mulig arbeidskraftproblem om 50 år! Det spørs om ikke vårt største problem er at en god nordmann lar aldri en god bekymring gå fra seg.