Lovende skrekk blir billig tidtrøyte.

3

Dreamcatcher

  • Regi: Lawrence Kasdan
FILM: Hadde ikke Lawrence Kasdan av alle krefter prøvd å lage skremsel, kunne «Dreamcatcher» vært riktig god - og mye mer skremmende enn denne Stephen King-filmatiseringen nå er.

Bilulykke
Det begynner så lovende med introduksjonen av fire venner, kamerater siden guttedagene, som da de var små, reddet den svakelige, merkelige gutten Duddits fra mobbing. Gjennom ham får de evnen til å se inn i andre - en evne de bærer med seg inn i voksen alder.

En av dem, professoren Gary Jones (Damian Lewis), mister nesten livet i en bilulykke og er ennå merket av ulykken idet alle fire samles på den årlige hytteturen i ødemarka. En åpenbart syk mann ramler i fanget på dem. Uforklarlige ting begynner å skje, som skal vise seg å ha forbindelser til Duddits.

Det er her sleipe romvesener og tennerskjærende slimåler i fleng entrer lerretet. En besatt oberst (Morgan Freeman) har slåss mot dem i 25 år, tilsynelatende uten at verken CNN eller andre har fått ferten av galskapen, og våre venner må nå redde kloden. Verken mer eller mindre.

Effektorgie
Freeman kan ikke ha skjelt til annet enn lønnsslippen da han tok denne rollen - en helt uinteressant, monoman figur. Og i stedet for å utvikle skrekkelementene på det psykiske planet, hvor det kunne vært trukket tråder fra vennenes barndom til nåtida, og vår frykt for det ukjente ville blitt levendegjort, hengir regissøren seg til billige effekter. Det er synd, for i sekvenser viser han at han nettopp kan gå inn i menneskers indre rom.

Noen slimåler er grei skuring, men bataljoner?

 

Les også