Dramathriller om galskap og drap.

4

Spider

  • Regi: David Cronenberg
FILM: Om klisjeen «levende lik» noen gang passer, må det være på Ralph Fiennes i «Spider».

Hans figur Dennis «Spider» Cleg er innvendig død og frossen, fortært av minner fra barndommen, da han så sin far drepe sin mor. Skjønt, hva Spider «ser», er langt på vei et åpent spørsmål.

Troverdig
Ralph Fiennes inntar denne forhutlet ulykkelige, syke mannen med stor troverdighet og blottlegger hans sjel bokstavelig talt detalj for detalj. Spider går av toget etter mange års opphold på institusjon. Han famler og fomler seg gatelangs fram til et loslitt hus, et slags rehabiliteringshjem hvor alt håp glimrer med sitt fravær, bestyrt av en kvinne som etter hvert blir til en annen i hans plagede hjerne.

Vondt og kaldt
David Cronenbergs film er bygd på en roman av Patrick McGrath, og selv til Cronenberg å være er det et helsvart lerret av en historie vi har for oss. I tilbakeblikk får vi se hvorfor Spider har vært sperret inne, hans oppvekst med en brutal far (Gabriel Byrne), moren og fars elskerinne (begge Miranda Richardson). Alt ses gjennom Spiders øyne, men han har et blikk som ser slik hans raserte sjel må se.

Det er en stramt fortalt, vond film, skremmende i sin livaktige omgang med galskapens vrangforestillinger. Bisarr, selvsagt, tross alt har vi med David Cronenberg å gjøre. Samt isnende kald, i likhet med omtrent alt kanadieren presenterer. Som om han setter sin ære i å ikke bli tatt på fersken med et bankende hjerte et eneste sekund.

 

Les også