ENDELIG HOVEDROLLE: Paprika Steen er hardtslående og dominerende

Nete i «Okay». Ole Ernst spiller faren hennes.
Foto: Pressens bild/All over Press

KØBENHAVN (Dagbladet): Siden Paprika Steen kom kjørende opp grusveien med sin eksotiske kjæreste i Thomas Vinterbergs «Festen», har hun vært dansk films ubestridte dronning. «Italiensk for begynnere», «Mifunes siste sang», «Den eneste ene», «Idiotene», «Elsker deg for evig» - Paprika Steen har preget alle sammen. Det var likevel først med «Okay» at hun fikk en hovedrolle. Til gjengjeld er rollen som Nete intet mindre enn et portrett av den moderne, vestlige kvinnen, forteller Paprika selv, tilbakelent i en plaststol i filmselskapets lokaler bak Statens museum for kunst. Hun røyker seks sigaretter på en time, og legger ikke skjul på at rollefiguren Nete likner en hel del på henne selv.

- Jeg er jo heller ingen yndig fiol.

Ifølge Paprika Steen er filmen «Okay» en enorm kjærlighetserklæring til alle noenogtretti år gamle kvinner. Nete er hardtslående og dominerende. Mannen hennes får ikke bestemme over noe annet enn den japanske fingermaten han er så flink til å tilberede. Sjefen hennes tør ikke annet enn å nikke når Nete sier «Okay?» etter å ha forklart hvordan ting skal være. Men når Netes far plutselig får beskjed om at han ikke har lenge igjen å leve, blir det vrient for henne å beholde stålkontrollen over tilværelsen.

- Hun er det sørgelige resultatet av forrige generasjons kvinnefrigjøring. Nete er kul, men hun har trengt seg opp i et hjørne.

Bodil og Robert
Med skuespillermor og jazzfar har det hele tida stått klart for Paprika Steen at hun skulle drive med kunst. Derfor opplevde hun det mer som et irritasjonsmoment enn et nådestøt da hun fikk avslag på skuespillerutdanningen ved Odense teater. Tolv avslag skulle det bli i alt. Så gikk alt til gjengjeld greiere etterpå. I vår ble hun den første skuespilleren som har blitt tildelt den danske Amandaprisen - Bodil - både for beste hovedrolle og beste birolle. Det samme skjedde da det danske filminstituttet delte ut Robert-prisen tidligere i år.

- Ja, det var jo helt vilt. Jeg er ikke en som har veltet meg i gaver og priser, så det var temmelig massivt da de kom alle sammen, på samme tid. Men det betyr ikke så mye i praksis. Du tjener ikke flere penger, og du får ikke flere tilbud selv om du får en pris, merkelig nok, sier Steen. Hun trives dessuten ikke så veldig godt med at hun er så til de grader etablert i dansk film.

- For meg handler det om å bli sannere og sannere som skuespiller, ikke større og større. Jeg var ung, hipp og undergrunnsaktig. Så, plutselig, ble jeg en institusjon. Det synes jeg var merkelig.

Ingen von Trier-fan
Paprika Steen var med i alle de tre første «Dogme»-filmene, og hun har jobbet med store danske regissører som Vinterberg, Bier og von Trier. Når hun går i gang med sin regidebut med arbeidstittelen «La de små barn» til sommeren, er hun inspirert av de to førstnevnte.

- Jeg er ikke så superfan av von Triers filmer. Men han har hatt noen geniale ideer. Det er jo «Dogme» som har sørget for dansk films suksess. Den viktigste effekten var at man opphevet noen av grensene mellom regissør, fotograf og skuespiller. Alle var med på hele prosessen, vi lagde filmer sammen. Vi har jo ingen Strindberg eller Ibsen i Danmark. I stedet fikk vi en generasjon filmskapere, manusforfattere og skuespillere som snakket samme språk. Som traff noe.

Hun tenker seg om.

- Men i virkeligheten hater jeg de håndholdte kameraene. Min egen film skal være meget filmisk, med lange, dvelende bilder uten dialog, sier Paprika Steen og gliser.

Det blir helt vilt.