Helt forjævlig film med sterk kunstnerisk nerve. Bare for spesielt interesserte.

5

Irreversibel

  • Regi: Gaspar Noé
FILM: La det være sagt med en gang: «Irreversibel» er ikke en film jeg kan anbefale for den vanlige kinogjenger. Man skal være spesielt interessert cineast med sterk mage og nerver for å orke å gjennomleve Gaspar Noés nedstigning til helvete.

Hat og hevn
Kunstnerisk sett er filmen et sterkt og vellykket prosjekt, men den er helt forjævlig, for å si det mildt. Virkemidlene er groteske. Det håndholdte kameraet skjelver og hopper i et febrilsk tempo, for deretter å holde bildet statisk der scenene er som verst: Den beryktede voldtektsscenen som drøyer og drøyer i mer enn ti minutter, drapet i homseklubben Rectum der gjerningsmannen knuser og knuser offerets ansikt med et brannslokkingsapparat. Lyddesignen er like uutholdelig vond: Støynivået er som om man skulle befinne seg vegg-i-vegg med metroen i Paris.

Kort fortalt handler filmen om Alex (Monica Bellucci) som nylig har forlatt Pierre (Albert Dupontel) til fordel for Marcus (Vincent Cassel). De tre drar på party sammen i en av Paris' mindre pene bydeler. Alex forlater selskapet alene, irritert over Marcus' hang til å dope seg på kokain og alkohol. Hun er utsøkt lettkledd og befinner seg nattetid i et horestrøk. I en mørk fotgjengerundergang overrasker hun en hallik som banker opp ei transehore. Deretter kaster han seg over Alex; voldtar henne bakfra og sparker henne halvt i hjel med et hat så rødt at man blir syk. En allerede hyperaktiv Marcus blir besatt av hevntrang og drar med seg Pierre på jakt etter halliken, som viser seg å være en homse med tilnavnet Bendelormen. Sporene går i retning av S&M-kjelleren Rectum, og de to stiger dypere og dypere ned mot sitt inferno hvor et brutalt hevndrap blir begått.

Men filmen er ikke fortalt slik, i tradisjonell kronologi, og det er det som gjør den til et kunstnerisk interessant prosjekt. Den fortelles bakfra, som tolv scener i omvendt rekkefølge. Tilskueren blir altså kjent med resultatet før årsaken til handlingen. I stedet for å bygge langsomt opp til et voldsomt klimaks, introduseres ekstremsituasjonene først. Gradvis blir filmen lysere, men som tilskuer blir man dermed sittende og reflektere over de valgene eller tilfeldighetene som skal føre til katastrofen.

Fysisk ubehag
Om voldseffektene i filmen er å si at de aldri oppleves som spekulative. Som i «Alene mot alt» viser Gaspar Noé også her fram et stykke helvete i rå realisme. Voldtektsscenen har ingen seksuelle overtoner, den handler bare om makt og vold slik voldtekt gjør.

Volden står ellers i skarp kontrast til filmmediets gjengse underholdningsvold hvor ofrene børster blodet av jakka og kaster seg inn i neste biljakt eller skyteduell. Her konfronteres man derimot med voldsaktenes avskyeligste detaljer.

Er dette nødvendig, da? Det spørsmålet kan ikke besvares. I «Irreversibel» gjenkjenner jeg det fysiske ubehaget framkalt av f.eks. Luis Buñuels film «Den andalusiske hund» og av romaner fra Louis-Ferdinand Célines «Reise til nattas ende» til Michel Houellebecqs «Plattform». Det dreier seg om ekstreme sjokkeffekter, men med et kunstnerisk fundament som gjør at man ikke kan avfeie det som verdiløst.

 

Les også