Han har nå valgt en ren dokumentar fra sine reiser i Hviterussland, Montenegro og Tsjetsjenia som medlem av Helsingforskomiteen.

Og Borchgrevink er en befriende motpol til den jevnaldrende Åsne Seierstad. For der hun alltid befinner seg i blits,- og bomberegnet, oppsøker Borchgrevink ruinene etter bombingen, land som for lengst er glemt og forlatt av blitslysene. En glemsel som er spesielt tydelig i Tsjetsjenia, der en krig fremdeles pågår, noe som er et ikke-tema i Vesten etter 11. september.

Diktator
Borchgrevinks «småhistorier» er en blanding av historiske tilbakeblikk og landskaps,- og miljøbeskrivelser, som den skitne slummen blant sigøynerne i Makedonia. Her er politiske refleksjoner, som rundt «det tapte Sovjetunionens museum» Hviterussland, der Europas siste diktator, Lukasjenko, prøver å dope folket ned på ishockey.

Men fremst av alt møter vi enkeltskjebner.

Og mest inntrykk gjør en tsjetsjensk general, nå bosatt på Oslo øst, og hvis kampvilje nå slukes av det norske byråkrati.

Offer og bøddel
Portrettene er likevel ikke entydige. Et av hovedpoengene er da også den ugjennomtrengelige mentaliteten i Øst-Europa, der skillet mellom offer og bøddel ofte er utvisket idet offeret selv kan ha vært bøddel.

Her problematiserer han også sin rolle, og lager derved et slags selvportrett.

Ikke det beste i boka, for stilistisk er «Eurostories» noe haltende, med lange sitater, referater fra årbøker osv. Likevel gjør bokas tematikk det stilistisk hjelpeløse til et sympatisk trekk, spesielt Borchgrevinks uvilje mot det «reiseskildringshippe» i å framstå som gourmet, annet enn et «Hva skal man si om de dvaske grisebitene som er strødd utover bunnen som massakrerte bønder på et eks-jugoslavisk jorde?»