De har hatt 170 innsendte manuskripter å velge mellom og har plukket ut 11. Resultatet er «forhåpentligvis uferdig sprikende» , skriver de, men det er «en slik salat med skrift» de har blandet. I tillegg har de invitert ti mer eller mindre etablerte forfattere, slik regelen har vært i «Signaler».

Barn i hovedrollen
Av skitt og kanel kan det også blandes en salat. Her finnes i alle fall både vellykte og mindre vellykte tekster. Mye beror uansett på skjønn og subjektive preferanser. Redaktørene har åpenbart sans for hard core avantgardister. Det viser også valget av inviterte forfattere, der vi støter på navn som Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Eva Jensen og Lars Ramslie.

Men i en antologi som denne er det rimeligvis debutantene som påkaller størst interesse. Her har jeg bitt meg merke i tre prosatekster. «Priscilla Presley» av Sigmund Sørensen (f. 1974) forteller om en sønns forhold til en far som er vill etter Elvis. «Lettskyet pent vær» (som introduseres som utdrag av en lengre historie) av Kristian Lian Berg (f. 1978) er også en barn/foreldretekst om en jentunge som fortolker sine opplevelser i lys av en cowboy-mytologi. «Det skal bli så fint» av Håvard Nørjordet (f. 1979) er en bittersøt fortelling om et mislykket bursdagsselskap. At barn spiller hovedrollen i alle tre, er neppe tilfeldig. I den nye norske litteraturen synes barnet å spille en større rolle enn på lang tid.

Har en misjon
Ville kan man neppe kalle noen av disse tre tekstene. Vill er derimot Gunnhild Øyehaugs «Her er jeg», skrevet til Radioheads «How to Disappear Completely». Øyehaug (f. 1975) er ikke debutant, men temmelig ny i gamet, og alt i alt er det hennes tekst som gjør sterkest inntrykk. Jeg vil også tro at det er en av dem som er mest i tråd med redaktørenes litterære idealer.

Har en publikasjon som «Signaler» noen misjon? Særlig mange lesere har den neppe, men mengden av innsendte manus viser i det minste at det er mange som er oppmerksomme på denne publiseringsmuligheten. Det i seg selv er vel et tegn på at den har en misjon. At redaktørene foretrekker det ville og uferdige, er i denne sammenheng et pré. Et sted må man jo begynne.